Juleribba på frifot

Dette innlegget er historien om den morgenen da vi hadde juleribba på frifot og husmora stod på to stive mens hun holdt seg fast i halen på en løpende gris. Velbekomme.

En lørdag morgen

Nå skal du få lov til å bli med på en halvtime av lørdagen vår. Av åpenbare grunner, som du snart vil forstå, er svært lite av det dokumentert. Men, for at du også skal få med deg det plutselige stemningsskiftet, begynner vi historien en liten stund før det egentlige hendte.

Det er lørdag morgen på Fjellborg. Det er bare veslebror og meg hjemme. De andre har allerede reist på speidertur. Vi har omtrent all tid i verden denne morgenen, veslebror og jeg. Det er også foranledningen til at han nå sitter og dingler med bena fra kjøkkenbenken.

Å slikke redskapene er det beste når man baker

Vi baker lørdagskake, og veslebror venter tålmodig på å få slikke redskapene. Kan du tenke deg noe bedre enn kakerøre, da? Mens han slikker, setter jeg kaka i ovnen. Den skal stå inne i 40 minutter, så vi har god tid til å gjøre noen ærend i andre etasje i mellomtiden.

Juleribba på frifot du liksom

Jeg vet ikke helt hvor lang tid det har gått, men kaka står fortsatt i ovnen da det banker på glasset i utgangsdøra. Utenfor døra står naboen med avisa under armen, noe som slettes ikke er uvanlig en lørdagsmorgen. Det hender stadig vekk, det, at han kommer innom med posten eller vil ha med noen egg hjem.

«Hallo», sier han, og før jeg rekker å hilse igjen, spør han meg om vi egentlig skal ha tre gris gående på tunet. Naboen har et godt pokerfjes, så jeg tok det hele som en spøk, men han gav seg ikke og insisterte på at jo, vi hadde juleribba på frifot.

Jeg løp til vinduet og like raskt tilbake til gangen igjen: Vi hadde juleribba på frifot!

Juleribba på frifot

Det er for slike anledninger gummistøvlene står klare i gangen, bare å stikke føttene i. OK, jeg planlegger ikke for å ha juleribba på frifot – åpenbart – men det er kjekt å ha dem lett tilgjengelig. I farten fikk jeg også røsket med meg venstre regnvott til beskyttelse av den øksehøgde fingeren. Jeg rundet hushjørnet med veslebror og varsler-naboen hakk i hel.

Hva gjør du når du har juleribba på frifot?

Hva gjør du når du har tre gris i fri dressur på tunet egentlig? En liten måned før slakt, når de begynner å få godt med både flesk og gode kjaker? Hva gjør du egentlig når du har juleribba på frifot?

Du bruker list!

Det eldste trikset i boka! I alle fall min. Jeg har fra barnsben av gått utallige ganger godt over tunet her med fôrbøtta med mål om å få med meg både høner og sauer – og nå også gris. Det første jeg gjorde da jeg oppdaget at vi hadde juleribba på frifot var å tilby den mat!

Om du tror, at ei skarve bøtte med pellets er nok til å lokke tre griser på rømmen – tre griser som har oppdaget at det finnes en verden utenfor – tilbake til fjøset sitt, så tror du feil! Den første grisen var naiv nok til å gå på det trikset, men de andre to og langt fetere juleribbene? Nei.

Nei. For verden der ute er full av distraksjoner. Også for juleribba på frifot. Det er jord å grave i, asters å lukte på, en vei å gå på, … Gulp!

Gris i veien

«Hvor er den siste grisen, egentlig?» spurte naboen meg da jeg stod og lokket på den største grisen av dem alle tre. Den stod like utenfor sin ringe heim, men var lite interessert i å overholde innetidene. Jeg tittet akkurat tidsnok opp til å se ei skinke med krøll på hagen sette klovene på bare asfalten. Stønn. I åttisona er gode råd dyre, og folk i bygda er vant med at det er på Fjellborg det skjer. Vi har hentet hane i veien mer enn én gang etter tips fra forbipasserende. Men ei juleribbe på frifot?

Juleribba 2022

Jeg tok en kjapp vurdering og konkluderte, mens jeg fikk senket pulsen med fire og et kvart slag, at den galten jeg stod med tross alt var innenfor tomtegrensene. Den andre måtte hjem! Men ville den det da, tror du? Ville juleribba på frifot hjem til sin herre og mester? Å nei!

I det den snudde og satte fart oppover skauvveien rant det meg en historie i hu som bestefar hadde fortalt. Om den grisen som rømte hele veien opp til bygdas høyeste topp en god halvtimes gange herfra. Dit ville jeg ikke, det var jeg sikker på. Jeg var bare ikke helt sikker på om purka var like sikker.

Det var åpenbart ikke min gode nabo og grisefangepartner in crime heller. «Vi får gå tilbake til den største igjen», foreslo han. Jeg syns det var en god idé. Å løpe etter ei juleribbe som trimmer bort flesket har ingenting for seg.

Et syn for guder

Det har det heller ikke å prøve å fange 120 kg galte med tau. Og det var nok et syn for guder da jeg i ren desperasjon tok tak i halen på dyret og forsøkte å hale den tilbake dit den hørte hjemme. Takk og lov for at det ikke er over Fjellborg droneaktiviteten er som høyest om dagen, men de aner ikke hva de går glipp av de som styrer den slags heller! Jeg er uansett glad for at ikke husmora på to stive, hengende fast i halen på en løpende gris er det som åpner Dagsrevyen!

Grisen står og hyler, veslebror står og hyler, og jeg minner meg selv intenst på hva jeg lærte på Søndagsskolen i det naboen foreslår å hente hjelp fra en tredje nabo. Når juleribba er på frifot, så er det ikke stunden for å takke nei til hjelp, så naboen gikk til naboen.

Kan hende var det at trykket lettet. Også kan det ha vært at hele grisedyret begynte å kjede seg eller også begynte å kjenne på kroppen at det nærmer seg slakt rent vektmessig, men mens forsterkninger ble anskaffet fikk jeg galten med meg. Med noen vennlige dytt i rompa fikk jeg på en eller annen måte styrt den i retning fjøset.

Juleribba på frifot bak lås og slå

Da naboene kom tilbake, med enda to til på slep, hadde jeg fått innafor fjøsdøra og nå var det bare siste hinder igjen. Den måtte inn i bingen, bak lås og slå. Men, nå rakk ikke kondisen min til enda en runde på jakt etter juleribba på frifot, så jeg ventet til den ene naboen kunne hjelpe meg å holde igjen inne i fjøset mens den andre stod ute og holdt et ekstra tak på fjøsdøra.

Den siste rømlingen nærmest snublet over de to andre som allerede lå og sov etter morgenens atspredelse. Det tok ikke mange sekundene før sistemann fulgte deres eksempel og veltet flesket utover fjøsgulvet, den også.

Juleribba på frifot. Det ligger i sakens natur at de rømmer når husbonden er vekk.

Det ble ikke tid til videre småprat på tunet, for da grisene endelig var der de hørte hjemme, kom jeg til å tenke på den kaka veslebror og jeg hadde i ovnen! Jeg takket så meget for hjelpen og sprang inn. Der hadde antakelig Vår Herre sittet komfyrvakt som takk for underholdningen her nede på Hans klode, for da jeg løftet kakeforma ut av ovnen var den perfekt stekt og god i alle dele. Hvor lenge den stod inne har jeg ingen anelse om.

Moralen i historien?

Med husbonden lang vekk, måtte det nok en nabo til for å sikre at ikke historien om juleribba på frifot skulle gjenta seg. Og heldigvis for naboene våre som er så snille. Særlig én går til verdens ende om det så trengs, og det var ham jeg ringte nå. Han slapp heldigvis unna med bare å gå til oss i denne omgang, men det jeg hadde tenkt at skulle være hjelp til å feste noen planker for den ødelagte bingedøra fram til tømreren sjøl kom hjem, ble i stedet full reparasjon! Heldigvis for samvittighetsregnskapet mitt får han og frue både kake og hjelp igjen når enn de måtte trenge det.

Det var også denne skatten av en nabo som hjelp oss med å spise opp pærene i år. For sånt vanker det kake.

Oppskrift på pærekake med honning og ingefær finner du HER
Juleribba på frifot

Så … hva lærte vi av denne historien? Om juleribba på frifot? Ikke så mye egentlig. Bare at det er klart for slakt. Grisen er fet nok nå. Det var ikke et fiber i kroppen min som var i tvil da jeg forsøkte å få den i hus. Også har vi veldig gode naboer som stiller opp når det trengs, også når julemiddagen har stukket av.

Dessuten har jeg fått bekreftet det jeg alltid har visst, siden jeg var barn og det årlig ringte på døra hver gang bestemor og bestefar var på ferie. Da var det selvsagt våre sauer som trasket rundt i veibanen, og det står seg fortsatt at når katten er vekk danser musene på bordet. Eller … juleribba i hagen!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: