Skoleferie i sikte

Denne uka har vi hatt skoleferien i sikte. Underveis har vi vært modeller, kjørt tog, gått i bunad og mye mer. Her er uka i bilder.

Holder på rutinene

Mandag morgen. Vi våknet med en sterk følelse av siste innspurt i kroppen. Siste mandag, bare fire morgener til. Med skoleferien i sikte og så nært at den nesten kunne tas på, var det kanskje ikke så rart. Godt var det forresten at det var siste innspurt også, for jeg stod opp til denne beskjeden, skrevet på et mellomleggspapir som lå i sofaen:

Den var fra en av de stakkars speiderguttene som først ble utsatt for et forsinket tog hjem fra NM i Stavanger. Dernest ble de stående fast på E6 midt i nattens mørk og mulme med et punktert dekk. Det var trøtte speidere, tapre foreldre og en redningsbil involvert i historien, men det viktigste var jo at alle kom seg trygt hjem.

Med det sagt: Opp kom de seg, både veslekæll og veslebonden. Blide og fornøyde var de også, om enn forferdelig trøtte etter bare noen få timers søvn på øyet. Mange ville sikkert synes vi er strenge foreldre som tross nattens eventyr sendte dem på skolen mandag morgen, men det gikk helt fint. Streng var jeg kanskje som bad dem om å kle av seg på trappa også, da de kom hjem midt på natta, men jeg har tatt i mot speidere som har vært på tur før, og handlet på erfaring. En speider er ikke død, men kan absolutt lukte sånn!

Da trøtte unger og en lillebror var sendt på skolen, plukket jeg opp mine rutiner. Ja, for det kan vel trygt sies nå å være en rutine å starte uka hos fysioterapeuten.

Jeg har jo balet med denne senebetennelsen i høyre arm nå i seks uker. Ja, eller egentlig siden januar, om vi skal være nøyaktige, men det tok jo «litt» tid før jeg erkjente faktum og gjorde noe med det.

På trening

Heldigvis har jeg nå kommet så langt i behandlingen at jeg får lov til å begynne litt mer ordentlig opptrening. Dog med begrensninger.

Og det kan jeg hilse å si, at når du må smyge deg mellom testosterondunstende medlemmer av Spartas A-lag i ishockey (hele laget, for å være nøyaktig), som står der og tømmer lageret av vekter for å ha nok belastning på knebøyen, bare for å snike til deg en halvkilos vektskive? Da føler du deg egentlig ganske dust. «Beklager om jeg opptar utstyr for dere, altså! Jeg lover å være kjapp!» For den trengte de nok!

Vel hjemme igjen, nysdusjet og bittelitt sterkere, tok jeg uteplassen i bestittelse for lunsj. Tanken på skoleferien som var i sikte streifet meg igjen; tenk at sommeren er her! Mer av dette, takk.

Det er ikke bestandig at livet er så ille til å være så gæli. Jeg ble imidlertid ikke sittende for lenge, for bunadskjorter måtte strykes. Igjen.

Ved ælva

Vi skulle nemlig bruke ettermiddagen på fotografering! Først og fremst av veslekæll, som skulle få konfirmasjonsbildene sine tatt.

Vi benyttet imidlertid anledningen til å få tatt noen familiebilder i samme slengen. Det har vi ikke gjort siden veslebror lå i magen, og det har jo skjedd litt siden det. Vi var nede ved ælva, og jeg skal vel innrømme at det var ikke bare, bare for fotografen å ha veslebror og meg med på det som skjedde.

Det var nemlig fullt av nattfioler på enga der vi tok bildene, og veslebror og jeg var så ivrige etter å plukke at vi nesten ikke hadde tid til bildene. Samtidig måtte vi jo sørge for at verken modeller eller fotograf tråkket ned blomstene mens de beveget seg rundt!

Men, vi fikk i pose og sekk. Vi fikk tatt bilder (som jeg gleder meg utrolig masse til å se), og vi fikk plukket blomster!

Skoleferie i sikte

Onsdagen gikk sin vante gang. Ikke et eneste bilde har dokumentert dagen, men så skjedde det heller ikke så mye. I alle fall ikke hjemme. Veslekæll var på skoletur til Oslo. Veslebonden lekte med venner hele dagen. Veslebror var på pool party hos en klassevenninne. Husbonden var på jobb. Og jeg? Jeg ryddet og forsøkte meg på klesvaska, men måtte avbryte da jeg fikk telefon om rørleggeren som skulle komme utpå ettermiddagen.

Så kom torsdag. Den nest siste av skoleårets hverdager. Mens ungene var på skolen fikk jeg omsider tatt opp igjen klesvaska fra i går. Pakket, dessuten, til helgas utflukter. Litt blogging på verandaen …

… og vipps! Så var det tid for å gå ned langs Skauveien og møte veslebror ved skolebussen. For siste gang i år – trodde jeg. Det viste seg imidlertid at siste gang var på tirsdag. Bussen kjørte rett forbi, og veslebror kom dansende nedover tunet bak meg; han hadde fått sitte på med en nabo hjem.

Kanskje er det noe spesielt med tirsdager?
Les mer HER

Ut på tur

Fredag morgen vinket jeg morna til ungene. Veslebror fikk med seg en pose med brødrester å gi til hønene på veien til siste skoledag før ferien. Siden ingen skulle være hjemme i helga, var det bedre at hønene fikk dem, enn at de ble liggende i matboden å mugne. Jeg stod i kjøkkenvinduet og så på.

Jeg tok en rydderunde i huset, fôret, vannet, spiste lunsj og pakket inn buketten av nattfioler som vi plukket tidligere i uka. Dernest satte jeg kursen mot togstasjonen.

På Oslo S byttet jeg tog, og reiste videre mot Hamar.

Der ble jeg plukket opp av Sjur Harby, og sammen dro vi på besøk til Henriette Schønberg Erkens barnebarn, Vesla. Vi hadde det veldig hyggelig, og satt ute i sola og pratet og drakk kaffe like til husbonden kom og plukket meg opp. Vi skulle nemlig være på Hamar i helgen, all den tid vi var bedt i bryllup.

Overveldende dag

Vi kjente ingen andre enn brudeparet, men skulle likevel ha med oss én til i bilen fra Hamar og til vielsen i Fåberg kirke. Vi hadde avtalt når vi skulle møtes, det var bare det at det var så forferdelig varmt på hotellrommet vårt, så da vi var ikledd finstasen, måtte vi bare ut!

Og slik gikk det til, at vi lørdag morgen, på et tilfeldig kjøpesenter i Hamar-traktene gikk i bunad og spiste is. Vil du ha folk til å snu seg etter deg på gata, så er dét et godt tips. Nei, vi hadde ikke bomma på nasjonaldagen, vi trengte bare å kjøle oss ned litt!

Fåberg kirke var en usedvanlig vakker kirke. Vakre var for øvrig brudeparet også, som ble vel gift.

Etter vielsen satte vi kursen for Glomdalsmuseet på Elverum for bryllupsfest, men på veien stoppet vi ved Mjøsparken og rastet med medbrakt knekkebrød og leverpostei. Tre bunadskledte mennesker på en rastebenk med tordenværet buldrende i det fjerne. Med skoleferien ikke lenger i sikte, men faktisk i gang, så ble vel det sommerens første minne for min del.

Omsider ankom vi Glomdalsmuseet og festen. Siden vi ikke kjente noen, da med unntak av brudeparet og på dette tidspunktet også vår trivelige passasjer, var vi litt spente. Sjenertheten kunne vi imidlertid legge igjen i garderoben, for vi ble møtt med bunadsbingo og hadde dermed som oppgave å komme i prat med folk med mest mulig forskjellige bunader og folkedrakter før vi satt oss til bords! Makaløs måte å komme i naturlig kontakt med folk på. Særlig når noe så nær som alle gjestene hadde den slags klær på; da var det ingen sak å komme i prat med hverandre. «Hva slags bunad har du?»

Skoleferien er ikke bare i sikte, men i gang

Innen kvelden var omme, var vi blitt godt kjent med opptil flere andre bryllupsgjester. Vi dro tilbake til hotellet vårt, slitne, men svært oppstemte etter en usedvanlig hyggelig bryllupsfest. All ære til brudeparet for den festen de dro vel i havn der!

I morges spiste vi frokost, pakket sammen sakene våre og satte snuta mot Fjellborg igjen. Vi hadde knapt låst opp døra, før vi gikk rett i dørken her, både husbonden og jeg. Vel har helga vært usedvanlig hyggelig, men den har også vært usedvanlig sosial. En blir sliten av sånt. Vi pakket ut, men har ellers ikke gjort noen verdens ting. Deilig.

I morgen kommer ungene hjem også. Nå er ikke lenger skoleferien bare i sikte, men i gang og jeg gleder meg til å komme i gang med feriehverdagen sammen med ungene. Denne første uka er allerede rimelig tettpakket, og det ligger godt an for gode sommerferieminner fra første stund. Det gledes!

Men for nå? Litt mer sofa.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg