Fem gode råd: Slik unngår du skilsmissestatisikken

Det er fellesferie, og jeg ser at eksperter og bloggere er på hugget i mediene for tiden. Det synses og menes og foreslås, og alle har de jo den ultimate løsningen for at du som en del av et par, skal unngå å bli en del av høstens dystre skilsmissestatistikk. Jeg har jo sågar kommet med en liten oppfordring selv også. Jeg har imidlertid lyst til å ta opp den tråden litt, nå i disse ferietider.

Rådene jeg skal gi deg under her, publiserte jeg også for fem år siden, etter kun snaue tre år som frue. Neste uke feirer husbonden og jeg åtte år som ektefolk, og jeg vil påstå at rådene er like aktuelle den dag i dag, altså. Ta dem, bruk dem, og skyll for all del ikke på meg, om du skulle stå der med 50 % sølvtøy en gang ute i oktober. Men, altså, fra meg til deg:

Ærlighet

Et forhold bør være tuftet på ærlighet. Av den enkle årsak bør en mann alltid gi sin kone de pengene hun ber om. Slik slipper hun å lyve om hvor hun fikk pengene fra. De pengene hun brukte på shopping. Hvite løgner er imidlertid lov for husfredens skyld. Salg. Jeg sier ikke mer.

Lytte

Det er viktig å lytte til hverandre. At mannen lytter til hva hans kone har å si, betyr mye for hennes selvfølelse. Lytter mannen, føler hans kone seg både sett og hørt. Å lytte er i hovedsak mannens oppgave, i det kvinner alltid har rett. Følgelig behøver ikke mannen å si så fryktelig mye, og kvinnen kan la sitt lytteorgan hvile. En hypotese i denne forbindelse, er selvsagt at mannens utbredte bruk av lytteorgan i ung alder, er direkte årsak til at det som regel er mannen som hører dårligst i livets høst. Så har da heller ikke kvinnes ordflom en tilsynelatende tendens til å avta med årene, så jeg antar at det hele er en situasjon med vinn-vinn, og en nøye gjennomtenkt sak fra Vår Herres side.

Nærhet

Nærhet bør heller ikke forsømmes. Mannen må rett og slett bare forstå at i blant har hans kone behov for en armkrok. Da bør hun få den. Kall henne for all del ikke klengete, da dette vil medføre en lang avhandling om selvfølelse, kroppslige komplekser og et avsluttende spørsmål om du ikke lenger elsker henne. Mannen vil kanskje finne denne reaksjonen en smule overdrevet, men for kvinnen er det dønn seriøst. Vi trenger oppmerksomhet. Vi trenger å føle oss elsket! Et klaps på baken eller et kyss på kinnet, er også hjertelig velkomment, men om mannen våger seg til å kile, har han absolutt gjort seg fortjent til mer enn et klaps tilbake uten at det kan anses som vold i hjemmet av den grunn. Er’u med på leken, får’u tåle steken!

Likestilling

Mange ekteskap kunne nok dessuten vært reddet, om bare mannen forstod at kvinnen har et liv også utenfor ekteskapet. Ikke slik å forstå at hun står i med andre menn, men kvinner av i dag er ikke nødvendigvis så oppofrende som deres mødre en gang i tiden var. Pokker ta Ødipus! Vi mener at dere er store nok til å smøre matpakkene deres selv, og selv om vi gjerne vasker tøyet deres (fordi vi er hysteriske for at dere skal koke silkeblusene våre i samme slengen), så gidder vi ikke bruke halve dagen på å finne skittentøyet deres. Dessuten må dere også gi oss råderett over TV-kontrollen i ny og ne. Det handler jo om de små tingene her i livet, og hvor vanskelig kan det egentlig være? En liten halvtime med Alle Elsker Raymond? Come on! Vi lider oss gjennom time etter time med fotballkamper og «slik overlever du i villmarken-«programmer for deres skyld når vi skal ha det litt «hyggelig» sammen, så en liten halvtime kan dere vel avse til noe «meningsløst ræl»?

Gaver

Et forhold er slettes ingen dans på røde roser. Det må jobbes med, skal man få det til å fungere. Skjønt, røde roser er forresten heller ikke å forakte, men gi oss for all del ikke nelliker! Og må du som mann nå spørre «hvorfor ikke?», så bør du heller vudere en diamant. En stor en. (Som et apropos; følger du første ekteskapsråd, nevnt over her, og du får spørsmål om prisen på edelstenen, så svar for all del ikke at du fant den på salg! Slå heller på noen kroner, og føys bort alle protester som eventuelt måtte komme, med et kyss og et «alt for deg». Jeg snakker ikke av erfaring her, men har en vag anelse av at du vil komme heldigere ut av det da, enn om du gjør gull til gråsten.)

Ja, har vi en plan, da? Være ærlige mot hverandre, lytte (til kona – kan det egentlig være så vanskelig? Opptil flere av det slaget skravler stort sett hele tiden, så noe må dere da høre?), tilby en armkrok nå og da, dele på TV-kontrollen og gi en gave i ny og ne. Klarer vi det gjennom sommeren? Eventuelt kan jeg tilby nedtellingskalendere til jobb- og hverdagsstart for en rimelig penge. Det er min personlige, foretrukne metode. Blomster og salg og sånne ting, er fint det også, altså, men hverdager er best! Er dere ikke enige? Likevel, tre uker burde vi klare uten å dele spisestuemøblement og unger i oktober? Jeg vil ikke påstå at rådene over her er av dårlig kvalitet, så langt der i fra (jeg minner husbonden om dem stadig vekk, jeg), men stalltipset er likevel: Bit tenna sammen, og svelg noen kameler, så skal du se at ferien blir fin! Og som en irriterende opplysning, så er det ikke bare den andre som er så «vanvittig irriterende at den kan erte på seg småsten», vet du, du er det nok du også!

Med de beste ønsker om en god sommerferie fra husmora slæsj ekteskapsrådgiver’n.