Arrogant og skauvant?

Jeg synger i kor. En aktivitet jeg endelig har funnet anledning til å ta opp igjen på fast basis. I går formiddag var vi hyret inn for å synge et par sanger på en fabrikkåpning i Mysen før vi på kvelden skulle ha korøvelse. Mysen er et godt stykke hjemmefra, om enn ikke lenger enn at det går an å synge i kor der. Imidlertid blir det ikke særlig effektiv tidsbruk å kjøre hjem mellom korslagene, så i går bestemte jeg meg for å ta en tur i de – heromkring – berømte Trømborgfjellene.

Matpakke og forventninger

Jeg hadde smurt med en solid og fristende matpakke. Riktignok ikke mer spennende enn et par skiver med salami og et par med leverpostei fra gul boks, men jeg registrerer at min forventning til matpakke nå er omtrent den samme som da jeg var fire år: Matpakke betyr tur og tur er gøy! Matpakke er ikke lenger noe jeg spiser hver eneste dag og heller ville hatt servert på en asjett. Jeg vil tro alt handler om vaner og det vi typisk refererer til som kjedelige hverdager. Jeg spiser jo min lunsj på asjett hver dag …

En stor termos med kokkaffe og noen boller fra fryseren fikk også plass i sekken, sammen med sitteunderlaget mitt og en god, gammel Evi Bøgenæs-bok. Nå skulle vel husmora kose seg! Jeg så meg selv sitte på en fjellknaus, med en kaffitår i turkoppen, ei bok i fanget og en bolle i hånda. Ved siden av meg stod en kurv full av granskudd. Ja, for litt må man jo arbeide selv på en tur, ikke sant?

Må, skal, burde

Egentlig hadde jeg slått fra meg hele granskuddsankingen i år. Vi trenger så definitivt påfyll av granskuddsirup, men i en hverdag med mange må, skal og burde, må noe gå og det er som oftest burde som må gå først. Båtpuss trumfer granskudd, og det samme gjør settepoteter, husbygging og middagslaging. Det er bare sånn det er når Alfred ennå ikke har banket på døren. Men, i går øynet jeg en mulighet til å slå to fluer i én smekk. Siden jeg uansett ikke fikk gjort mye annet fornuftig, kunne jeg like gjerne ta med meg kurven min og plukke granskudd. Granskudd er de samme, skulle jeg tro, enten de plukkes i skauen hjemme bak huset eller i Trømborgfjellene.

Siste tone var sunget, konsertklær byttet med turklær, og bilen parkert utenfor Einarbu DNT-hytte. Fire fine timer lå foran meg i skauen. Atter så jeg for mitt indre kaffe, bok og full granskuddkurv. Så begynte det …

Maur i rompa

Hjemme vet jeg nøyaktig hvor jeg skal gå og hvor jeg skal spise (uten selv å bli spist). Jeg er lommekjent. Ved Einarbu var det riktignok godt oppmerkede turløyper, så problemet lå ikke akkurat der. Det lå mer på selve stien. Eller snarere sagt gikk. Maur. Det krydde av maur. Jeg har et todelt forhold til maur. Eller hadde, men det skal vi komme tilbake til. For: Er det maur, er det ikke orm. Jeg hater orm. Jeg er livredd for orm. Egentlig går jeg ikke i skauen om sommeren engang fordi jeg er så redd, men jeg gjorde et unntak i går. Brede, fine og oversiktlige stier. Maurens gode sider til tross, så vil jeg nødig sitte der de har sitt virke. Maur i rompa er ikke godt! Hjemme vet jeg hvor maurtuene ligger, mens her hadde jeg ingen snøring på hvor de bodde rent bortsett fra en klar idé om at det måtte være i nærheten.

Omsider fant jeg meg en fin, maurfri, mosebelagt sten med utsikt over halve Trømborg. Klokka var langt over lunsjtid og hodet begynte å si fra. Trodde jeg. Det var nok ikke sult hodepinen varslet om, men også det kommer vi tilbake til. Ei halvskive rakk jeg før regnet nådde meg. Fint. Jeg hadde hatt en anelse, men hadde ikke sett at regnværsskyene kom på fra to sider og trodde jeg gikk klar. Jeg fikk rasket med meg mat og kaffekopp og rigget meg til under ei litt voksen furu som holdt unna for det verste. Ikke fullt så maurfritt, men det var ikke flere enn at vi kunne dele plassen.

Hodepine

Jeg er så absolutt et friluftsmenneske. Jeg velger skau og fjell over det meste annet når som helst, og det minnet jeg meg selv på der jeg satt med matpakka mi i går også. Og det hadde jo absolutt sin sjarm og sitte der under furua og «se ut» på regnet. Det var på en måte ikke øyeblikket det var noe galt med; det var forventningene. Jeg var utstyrt for å tåle en støyt rent værmessig også, men det var ikke regn verken Yr eller jeg hadde planlagt. Og å lese bøker fra 1937 selv i det letteste regnvær gjør man bare ikke.

Halve matpakka og to (tørre, skulle det vise seg) boller var fortært da jeg gikk løs på grantrærne. Sola tvang seg så vidt gjennom skydekket, og selv om hodepinen, merkelig nok, vedvarte tross påfyll, begynte det å nærme seg mine indre syn denne skauturen. Jeg kom til et kryss og funderte litt på om jeg skulle følge den røde løypa til høyre eller venstre da jeg igjen kjente noen dråper. Jeg lot retningssansen styre, dro mot venstre og hadde vel kanskje holdt kursen et par hundre meter da jeg plutselig hørte et tordenskrall i det fjerne. Det var da som … Jeg liker jo ikke tordenvær? Men, det forklarte i det minste hodepinen.

En vurdering

Det var god plass i kurven og enda noen timer igjen på klokka. Det kan godt være, sett i ettertid, at jeg var litt i overkant forsiktig, men jeg vet også at det er viktig å kjenne sin begrensning. Jeg tok en vurdering: 1) Jeg aner ikke hvilken styrke tordenværet har eller hvilken vei det drar. 2) Jeg er ikke kjent i området. 3) Jeg vet hvor langt jeg har gått både i tid, sted og noenlunde i kilometer. Punkt tre ble det avgjørende med tanke på punkt to, og det faktum at jeg ikke riktig visste hva som ville møte meg om jeg fortsatte løypa. Én ting er kart, noe annet terreng. Jeg valgte å snu.

Forsiktig eller ei, så var jeg i alle fall glad for egen beslutning da jeg satt tørt under tak på Einarbu i det himmelen åpnet seg. Jeg håpet enda på vær godt nok til å kunne plukke mer granskudd i det umiddelbare området til turisthytta, men i det et tordenskrall til, nærmere enn det forrige, lot seg høre innså jeg at denne turen rett og slett ikke kunne bli bedre. Det var ikke dagen. Og attpåtil hadde jeg sett orm!

Orm er ikke der maur er? Pøh! Den stålormen jeg holdt på å gå ned på min vei tilbake til Einarbu brydde seg i hvertfall filla om maur. Nå vet jeg godt at stålorm ikke egentlig er orm, og det kan hende tungvekterne av ekte norsk orm skyr maur som pesten for alt jeg vet, men stålorm er uansett nok for meg. Uansett hvor firfisle den er. Orm i navnet er orm samma hva for mitt vedkommende! Jeg elsker skauen, men litt mindre på denne tiden av året. Jeg skulle ønske jeg ikke var så forferdelig redd, men har innsett at frykten totalt sett over et år påvirker så få måneder at jeg heller aksepterer frykten framfor å møte den. Jeg har nok annet å pusle med.

Større ansvar

Vel tilbake i øvingslokalet til koret spiste jeg resten av matpakka og bøtta nedpå med kaffe mens jeg lot håret tørke og tida gå fram til øvelse. Fullt klar over at den dødtida jeg hadde hatt til rådighet ikke akkurat ble som jeg hadde tenkt. Det kunne jeg jo godt vært sur for, men det er i grunn ingen turer jeg kan si at har vært helt bortkastet tid. Jeg fikk frisk luft. Jeg fikk ro. Jeg fikk bevegelse. Jeg sanket nok granskudd til en slump sirup.

Men, kanskje viktigst, om enn aldri så udramatisk sånn egentlig, så fikk jeg testet vurderingsevnen min! Og dét syns jeg er litt godt å få gjort innimellom. Jeg har lett for å bli dumdristig på kjente kanter. Jeg går aldri på stien, men likevel i blinde fordi jeg kjenner hver minste skrent og mosadott. Sett i etterkant, så var jeg kanskje ikke for forsiktig i går likevel da jeg måtte gjøre noen vurderinger. Jeg var bare fornuftig. Jeg var jo alene. Det er absolutt ikke noe jeg er redd for, og jeg liker det best sånn, men ansvaret er jo desto større når jeg bærer det alene. Selv små formiddagsturer skal være trygge, og det kan fort straffe seg å være arrogant fordi man er skauvant.

Og bonusen: Jeg fikk oppleve nye, fine turområder i omegnen. Borte bra, hjemme best, gjelder fortsatt, men det er godt og få lufta seg litt innimellom. Og å synge. Det er bra for helsa, det også. I morgen har jeg en hjemmedag. Det skal bli godt, for nå har det vært flere dager på farta enn sånne bøgdafolk som meg liker. Borte bra, men skauen aller best! Skjønt, det blir neppe noen tur i skauen i morra, for han Alfred som ikke bor her, han gjør heller ikke mitt arbeide når jeg ikke er hjemme. Merkelig …

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

One Comment

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: