Birøkt: Fra idé til virkelighet

Birøkt. Det var i grunnen ikke noe jeg visste særlig mye om da husbonden i fjor vinter kom hjem og fortalte at han hadde fått nyss om et nybegynnerkurs i birøkt. «Det er påmeldingsfrist i morra!»

Det passer aldri

Skal, skal ikke. Skal, skal ikke. Jeg måtte tenke fort. Husbonden var jo åpenbart ferdigtenkt. Og klar på at dette kunne være mitt prosjekt. Vi hadde jo snakket om bier, men dette kom voldsomt fort på. Spørsmålet om tid var det første som meldte seg. I en hverdag med tre barn – det minste ikke engang fylt to da påmeldingsfristen utløp – en husbond som arbeider mye, griser, høner, oppussing; ville det være plass til bier?

Jeg grublet resten av ettermiddagen, og da kvelden kom tok jeg en prat med husbonden. Vi ble raskt enige: Kjør! Det passer aldri uansett. Ikke med unger. Heller ikke med ferie. Eller med oppussing. Ikke med birøkt heller. Noe vil alltid stå i veien som et godt argument, så det beste er bare å bestemme seg. Nå var muligheten her, og da fikk det bare stå til.

Å starte med birøkt hadde lenge ligget litt sånn i periferien. Flertallet i familien elsker honning, vi kunne trenge bedre pollinering i frukthagen, det ville være fint med en inntektsbringende «hobby» … Hvorfor ikke? Jeg meldte meg på nybegynnerkurs i birøkt.

Ikke birøkt likevel?

«Nybegynnerkurs i birøkt er avlyst». Vi var visst ikke mange nok som hadde lyst til å begynne med bier. Det samme var tilfellet i et par andre birøkterlag hvor jeg prøvde lykken. Ja, for det er nemlig slik at birøkterne her til lands organiserer seg i lag. Vi er (frivillig) medlem i Norges Birøkterlag, som er fordelt på fylkeslag som igjen er delt i lokallag. Men avlyst? Skulle det ikke bli birøkt på Fjellborg likevel, da?

Søren heller. Nå var avgjørelsen tatt. Det kjentes unektelig ut som et nå eller aldri. Enten fikk jeg gjennomføre dette kurset nå, eller så ville det aldri passe med bier igjen. Jeg lette syd og nord i vårt ganske land, og fant omsider ett nettbasert nybegynnerkurs med plass til meg. Corona var godt for noe. Det meste ordner seg så lenge du kan koble deg til Teams! Det ble nybegynnerkurs i birøkt. Og et kompetansekurs i samme slengen. Jeg var litt usikker på hva det ville innebære å være en sertifisert birøkter, men konkluderte med at mer læring aldri er feil og at det alltid er kjekt å ha papirene i orden, så jeg kjørte på!

Evig nybegynner?

Jeg brukte ikke mange timene med Teams før jeg skjønte at birøkt er noe helt annet enn annet husdyrstell. Erfaring med sau, gris, katt, høns, og jeg vet ikke hva, er lite verdt i møte med det minste husdyret av dem alle: Bia. Å temme insekter er en kunst som jeg er litt usikker på om noen noensinne vil mestre. Selv de som har drevet med birøkt i tjue år bedyrer seg nybegynnere. Det kan jo synes avskrekkende på oss som virkelig er nybegynnere, men det ligger en viss ydmykhet i det som også er temmelig motiverende. Vi gjør så godt vi kan, og det er godt nok!

Én ting er kurs og teoretisk kompetanse, men en birøkter trenger også bier. En sen maikveld i fjor kom de første to bikubene til Fjellborg. Dronning Annabeth og dronning Britt, oppkalt etter to ungpikeheltinner i Evi Bøgenæs sine bøker. Nå begynte det, og jeg ante ikke hva jeg gikk til. Heldigvis var jeg lovet god veiledning. En god mentor er gull verdt når man er fersk birøkter. En som deler kunnskap, utfordrer deg til å tenke, minner deg på, gjentar og gjentar når du selv er så overveldet av ny viten at du ikke kan huske alt du blir fortalt. En som ivrer for bienes ve og vel og som er entusiastisk i sitt virke.

Heseblesende birøkt

Ja, for overveldet var jeg. Når jeg har blitt spurt om oppstart av birøkt, har jeg alltid svart at «det bør du gjøre», men gå kurs og forbered deg et år før du skaffer selve bifolket. Og med «forbered deg» mener jeg å skaffe nødvendig utstyr slik at alt er på plass, og gjerne skygging av en annen birøkter før du selv går i gang. Det er mye som skal læres og forstås på én gang og læringskurven kan være både bratt og krevende.

Gjennom fjoråret følte jeg at jeg alltid lå et skritt bak. Ofte flere. Jeg liker ikke å ligge bakpå, men hadde ikke annet valg all den tid jeg ikke visste hva jeg drev med og hva som møtte meg. Learning by doing er imidlertid eneste alternativ i birøkt, så det var bare å trekke pusten, bite tenna sammen og fokusere på læringen. Det var ikke slik at jeg gjorde noen grove feil, kverket biene eller ikke fikk det til. Det bare var så intenst. Så mye, så nytt og så annerledes. Men gøy? Absolutt!

Det var med en viss lettelse jeg vintret biene inn for vinteren ut i oktober en gang. Fôret dem med sukkervannet de skulle ha å leve på gjennom vinteren og lukket kuben for den kaldere tida. Endelig kunne jeg senke skuldrene litt, men også bare litt. Nå måtte jeg forberede meg for en ny sesong, og jeg brukte vintermånedene aktivt til å tilegne meg mer kunnskap. Fordype meg i litteratur. Tenke gjennom. Planlegge.

Forberedt

Nå er en ny sesong for birøkt godt i gang. Allerede i mars begynte biene å lee på seg etter en lang vinter i klase inne i kuben. I april begynte dronningen å legge egg for å bygge opp samfunnet sitt for en ny sommer, og nå er biene godt i gang med sommerjobben sin. Jeg treffer stadig på dem rundt omkring; på en løvetann, i et frukttre … De samler pollen og nektar og gjør sitt for at jeg skal kunne høste honning en gang i midten av juli.

Fortsatt er jeg nybegynner, men skuldrene er litt lavere i år. Jeg vet – i grove trekk – hva som møter meg. Jeg har det grunnleggende av både teoretisk og praktisk kunnskap til å forstå hva jeg gjør. Ikke minst har jeg utstyret på plass. Det hjelper mye. Så får vi se, da, om det blir noe honning i år også? I fjor ble det veldig mye, og nesten alt er solgt ut eller spist opp. Vi er klare for påfyll. Men, aller først er det et spennende prosjekt på gang i bigården: Dronningproduksjon! Du skal selvsagt få se hvordan det går. Og har du spørsmål om birøkt, så still dem gjerne. Jeg skal svare så godt jeg kan.

Ja, for som du kanskje har gjettet, så ble jeg ikke skremt av en stressende start. Det har vært fint på så mange måter å få lære noe nytt om så mye. Også meg selv. Jeg var helt utmattet i fjor høst, men jeg skjønte det i våres, at det er dette jeg skal drive med. Da kunne jeg nemlig knapt vente på å se hvordan biene mine hadde det etter en lang vinter, og sånn er det visst med birøkt, har jeg skjønt.

Kanskje birøkt er noe for deg også?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!