En sommer uten bier
Etter å ha mistet alle bikubene mine i vinter, har jeg nå hatt en sommer uten bier. Har det vært en lettelse eller har jeg savnet de små husdyrene våre? Her er en sommerrapport!
Aldri så galt
Så var vi kommet til sommerens nest siste fredag. Samtidig har vi også høstsemesterets første fredag. Begge deler er litt vemodig. Ja, for så ligger snart nok en sommer bak oss.
Her på Fjellborg har det vært en sommer uten bier. Det er første gang siden coronasommeren 2020. Etter at jeg vinteren 2021 tok et nybegynnerkurs i birøkt, og i mai samme år fikk to bifolk, har hver sommer siden vært sysselsatt med birøkt. Men, ikke i år. Det har vært veldig uvant.
Som jeg delte i et innlegg i våres, så hadde jeg et vintertap av bier på 100 %. Hvorfor bifolkene mine gikk tapt, kan jeg bare spekulere i. Det gjør uansett ingen forskjell fra eller til. I stedet har jeg valgt å tenke at når jeg først skulle ha fullt vintertap, så var i det minste tidspunktet ikke det verste. Snarere har jeg faktisk lurt på om universet har spilt spillet med en god hånd.
Vil du ha et gjensyn med innlegget fra i våres?
Du finner det HER
Ja, for jeg har jo hatt denne senebetennelsen å bale med i hele sommer. Den oppstod vel egentlig allerede tidlig i januar, men så lukket jeg øynene for alt av smerter før jeg kom meg til behandling i slutten av april. Fortsatt er jeg ikke friskmeldt. Og omtrent samtidig som jeg kom i behandling for senebetennelsen, så fikk jeg også en prolaps i ryggen som har lagt betydelig press på isjiasnerven min. Det har vært – og er – mye greier, men aldri så galt, også videre.
En sommer uten bier
Helsa rår en jo veldig sjelden med. Akkurat den senebetennelsen kunne jeg jo kanskje, i retrospekt, begrenset omfanget noe av. Prolapser er det verre med. Men, sånt rusk i maskineriet til tross: Jeg har savnet biene i sommer.
Joda, det har vært deilig å slippe å stå innesperret i en varm birøkterdrakt i 35 grader pluss, og det er heller ikke sånn at jeg har savnet å bruke gummistøvler på de varmeste dagene. Av hensyn til egen sikkerhet, bruker jeg alltid gummistøvler i bigården.
Med dét sagt, så har en sommer uten bier vært kjedelig. Følelsen av at noe mangler har vært absolutt til stede hele sommeren. Det blir litt som en hvilken som helst ferie; et par uker er fint, men et halvt år blir for lenge. Man vil ha hverdag. Og – for en birøkter, så er jo biene hverdagen.
Naturens puls
Ikke minst har jeg følt det som om jeg har mistet litt taket på naturens puls i sommer. Etter at jeg begynte som birøkter, har jeg i større og større grad latt meg merke ved det tette samspillet biene har med naturen. Ja, som de er helt avhengige av.
Jeg har et bestemt inntrykk av at det har vært en tørr og forholdsvis varm sommer, men hvordan har det egentlig vært?
Det kan jeg vanskelig svare på etter en sommer uten bier. Når ikke jeg har kunnet kikke i bikuben etter fasit. Har det vært fuktig, tross alt? Er det honning? Pollen? Det er i grunnen forbausende mye man kan få svar på ved å holde øye med disse minste husdyrene våre.
Som birøkter er det fort gjort å se naturen med andre øyne.
Les mer HER
En sommer uten bier igjen?
Nå nærmer det seg innvintring av biene rundt omkring i vårt ganske land. Mange har antakelig begynt allerede, for det har vært en nokså tørr sensommer. Er det for tørt, er det ikke mat nok for biene å hente i naturen. Da må birøkteren komme dem til unnsetning. Den, litt kjedsommelige skal jeg innrømme, jobben slipper jeg unna i år, men jeg har allerede bestemt meg: Det blir fortsatt bier på Fjellborg.
Én sommer uten bier holder. Biene har blitt en like selvfølgelig del av sjølbergingsholdet på Fjellborg som grisene og hønene har det, og det skal mer enn én vinter med fullt tap før jeg mister motet. Jeg vil ha bier igjen og er allerede i gang med å sondere neste års marked.
Og så tenker jeg dessuten som så, at selv om det var kjedelig for både biene og meg at det gikk som det gikk i år, så har det ikke bare vært en erfaring. Det har også vært en bekreftelse: På at jeg syns at det jeg driver med er gøy. At det er noe jeg faktisk vil drive med. Det er jo ikke den verste erfaringen man kan gjøre seg i en slik situasjon, tross alt. Så får vi heller bare løfte blikket mot neste sommer og glede oss til den!
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 39 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
