Nyttårsfølelsen

I morges kjente jeg på nyttårsfølelsen. Var det trøttheten som hang i? Snøen? Eller rett og slett bare vissheten om at i dag er årets første dag?

Godt nyttår

Som seg hør og bør den første dagen i et nytt år: Godt nyttår, alle sammen!

Vi hadde en hyggelig nyttårsfeiring i går. I alle år siden vi flyttet hjem til Fjellborg, med unntak av to corona-år, har vi feiret nyttårsaften sammen med naboene våre. I går var intet unntak. Vi følger same procedure hvert år; de ordner kalkunen og vi desserten.

Så leker barna sammen, spiller spill og hva enn som får kvelden til å gå, mens vi voksne skravler, drikker kaffe og legger noen konfektbiter til å balansere øverst i en allerede full mage. Nå og da kommer en unge – fortrinnsvis den ene som ikke kan klokka selv – og lurer fælt på om det ikke snart er neste år.

Nyttårsfølelsen kommer snikende allerede da. Det er liksom rart med det som gjentar seg, år etter år. Før noen egentlig får sukk for seg, er klokka tett på midnatt. Da er det å blåse ut alle lys, kle seg for noen minutter i kulda og marsjere ut til den beste utsiktsplassen.

Nyttårsfølelsen sniker seg på

I går var vi heldige. Det snødde tett hele ettermiddagen og kvelden, men akkurat i tide til fyrverkeriet, ble det opphold og klart nok til at vi fikk se litt av rakettene. Det er alltid litt både på den ene nabogården vår og på gårdene i nabobygda, tvers over elva. I tillegg hadde vi noen selv også, men vel å merke i edruelige mengder.

For egen del syns jeg det er aller mest hyggelig med frusere. Da kommer nyttårsfølelsen snikende på meg, når jeg står der og kan tegne alle håp og drømmer inn i svarte natta med et stjerneskudd.

Ungene synes også det er stas, og det lå til slutt en pen liten bukett med oppbrente sådan i snøen.

Siden var det å takke for seg og et hyggelig selskap, ønske god natt og rusle gjennom skauen hjem. Mens ungene i tur og orden var på badet, så jeg til dyrene våre. Det smeller ikke mye rundt dørene her, men nok til at jeg tar en ekstra runde ute før jeg går til sengs for første gang i et nytt år.

Tidlig på’n

Klokka var tett på ett før jeg krøp under dyna. Like fullt var klokka bare så vidt over syv før jeg var lys våken i morges. Jeg kvalte et lite stønn, men stod likevel opp. Det er mye jeg kan her i verden, men å snu meg rundt og sove videre når det er morra’n er ikke en av de tingene.

Nede på kjøkkenet, mens jeg ventet på årets første kaffekopp, kom også nyttårsfølelsen snikende på meg. Du vet, litt sånn småtrøtt etter kvelden i forveien, og en følelse av at noe er annerledes enn dagen før.

Snøen utenfor var jo det helt åpenbare, for den lå ikke der i går kveld. Men nei, det er noe med vissheten om at det er den aller første dagen i et helt nytt år. En kan mene hva en vil om nyttårsforsetter og kimse så mye en vil med det, men det er noe med tanken på et helt nytt år. Rent og ubrukt.

Nyttårsfølelsen på plass

Utover dagen våknet vi til, hele gjengen. Etter en sen nyttårsfrokost kledde ungene seg og gikk ut i snøen. Jeg hadde litt å ta tak i inne først, men var ikke sen om å komme meg ut i dag, jeg heller. Hvem kan vel sitte inne når snøen venter ute?

Jeg er veldig glad i vinteren, og lar sjelden sjansen gå fra meg til å nyte den.
Les mer HER

Først da jeg var et godt stykke opp i skauen slo det meg at dette snart må regnes for en nyttårstradisjon. Det hører faktisk nyttårsfølelsen til å være i skauen på årets første dag – ofte med snø. Kjenne stillheten. La den litt for trøtte og ferieslappe kroppen finne en slags ro igjen. Seg selv, nærmest.

Siden bar det hjem til middagslaging og dessertrester. Unger som fniste av dårlig skjult trøtthet og skumringstimen utenfor. Nå er vi i gang. Et nytt år er her, og jeg er jammen klar! Bare gi meg fram til mandag til å komme i gjenge igjen, for det er enda litt sirup i stegene etter en lang og deilig ferie.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg