Skikkelig vinter

Vi har lagt bak oss noen kalde dager, men jeg klager ikke. Tvert i mot koser jeg meg glugg i hjel, for det er første gang på lenge at vi har hatt en skikkelig vinter å snakke om. Den blir et minne å ta vare på.

Alt var bedre før

Jeg tilhører den kategorien mennesker som gjerne har det med å mene at alt var bedre før. I alle fall fryktelig mye og definitivt vinteren. Akkurat når det kommer til vinteren kommer vel alt an på øyet som ser og kroppen som føler, men takke meg til tjue minus og en knapp halvmeter snø framfor to grader pluss, gråvær og slaps altså!

Og nå har vi fått akkurat det: Tjue minus og en knapp halvmeter snø. Det er sjelden kost blitt med årene her i Østfold. Beviselig sjelden, om man skal tro meteorologisk empiri. Vinterene var bedre før. I alle fall mer snørike enn de har vært i våre barns tid.

Det var faktisk med et visst vemod jeg nøt en hvit jul nå nylig. Da jeg var barn var hvit jul regelen, men for våre barn var dette en av få. Høyst sannsynlig blir det ikke så mange flere heller, om vi skal tro spådommene for framtiden. Forferdelig trist, syns jeg, for hva er ikke barndomsminnene uten en skikkelig vinter eller sju?

Snø er alltid stor stas, men den første er alltid den mest magiske!

Les mer HER

Med ski på bena?

Jeg husker godt vintrene fra egen barndom. Den gang var frukthagen her beite for sauene våre, men de var jo selvsagt inne vinterstid. Dermed var det ikke annet enn et eneste stort jorde – dekket av snø. Jeg husker skiene fortsatt, knallrosa med turkise snømenn på.

Med gamle NN-bindinger kunne jeg klype fast Cheroxen om ingen kunne knyte skolisser for meg eller skistøvlene var blitt for små. Bare jeg fikk gå på ski var jeg i grunnen likeglad med hva jeg ellers hadde på bena. Jeg slet det paret godt og brukte dem selv etter at jeg fikk et par nyere og lengre Fischer-ski, for de små rosa var lettere å leke med.

Her har guttene knapt stått på ski. Ikke for at interessen ikke har vært der, men for at det nesten ikke har vært muligheter til det. Det er langt mellom hver en skikkelig vinter, så det har blitt noe skigåing å snakke om. Snøen ligger ytterst sjelden mer enn et par dager, og da blir det så som så med skigåinga. Hadde husbonden vært like glad i å gå på ski som meg, kan det jo tenkes at vi hadde reist litt for å stå på ski, men han ser heller gresset gro under snøen enn å spenne på seg et par langrennsski.

Endelig en skikkelig vinter

Nå, derimot, er saken en annen. Nå er det jo skikkelig vinter! Snøen har ligget i to uker allerede, og ser ut til å bli liggende de neste to også. Veslekæll og veslebonden har dermed fått hvert sitt nye par med ski – det andre i rekken for dem begge. Veslebror, som er en storvokst kar for alderen, har fått arve det forrige paret etter veslebonden (som i sin tur var arvet av veslekæll).

Til og med jeg har gått til innkjøp av et par nye ski! Mine gamle har gjort nytten sin siden jeg var tolv år og er så godt brukt at sålen er splittet bak. Med en levetid på 24 år på paret syns jeg godt at jeg kunne unne meg et nytt par, jeg også.

Jeg spenner nemlig på meg skiene så fort det er snø og løyper på jordet. Da går jeg heller noen runder på jordet framfor en tur langs veien eller i skauen. Der kommer jo også fordelen med å være ferdig utvokst inn i bildet, for da har jeg jo ski som passer uansett, og de kan tas i bruk på kort varsel. Sånn er det jo ikke nødvendigvis når du har vokst seks nummer i sko siden sist det var en skikkelig vinter å prate om. Tiden hvor Cheroxen kan spennes i bindingen er dessuten forbi …

Vil du overraske barna med noe godt når de kommer inn fra leken?

Prøv DENNE

En skikkelig vinter er skikkelig fin

Ikke for det. Jeg blir så bergtatt av både skjønnheten og opplevelsen om dagen at jeg knapt kommer 100 meter om gangen framover i løypa. Jeg må bare stoppe og se og stoppe igjen for å nyte. Tenk at noe kan være så vakkert?

Trærne er fulle av snø og rim og ser ut som de reneste kunstverk. Tenk at bjerketrærne skal ha grønne museører om bare noen få måneder?

Sola får det til å glitre i snøen. Naturen ligger der og ser så ryddig og urørt ut. Tankene går plutselig mange år tilbake i tid, til før min egen tid. Var det slik det så ut da? Da vintrene var hvite støtt og isen lå tjukk?

Like nedenfor skiløypa er strømmen i elva sterk, men rett utenfor plassen hvor vi pleier å bade om sommeren ligger isen hele veien over til nabobygda. Sist jeg har et tydelig minne av at det skjedde, var i 2015. Da hadde vi også en skikkelig vinter, det er jeg sikker på. Men, selv hovedløpet av elva har blitt smalere i vinter.

I snøen går dyresporene på kryss og tvers. En rev har avslørt hiet sitt ved å luske ut etter mat. Mon tro om den fant noe?

Nyte hvilen

Riktignok fører kulda vi har hatt den siste tiden med seg litt ekstra utfordringer for dyreholdet her på Fjellborg. Jeg er også spent på hvordan det står til i bikubene mine; jeg har aldri opplevd maken til skikkelig vinter i min karriere som birøkter. Dette er den tredje vinteren.

Likevel nyter jeg den i fulle drag. Med vissheten om at det kan være én av ikke så altfor mange til vi får oppleve. I alle fall ikke mens ungene er små, og kan boltre seg der ute med ski og akebrett av hjertens lyst. Ja, til og med sparkstøttingen har vært framme nå!

«Innimellom hender det jo at man faller ut av takten, men da er det bare å telle seg inn etter beste evne. Du vet aldri når plata spiller siste sang.»

Les Nyt tiden. Sa de. HER

Våren kommer tidsnok. Den har aldri ikke kommet før. Å dyrke mat er en stor glede i livet, men jeg klarer fint å forholde meg til hvilen nå som det er vinter. Ja, egentlig føler jeg at jeg hviler nesten mer, nå som jeg virkelig kan nyte alt det beste av vinteren.

En skikkelig vinter gjør langt bedre for kropp og hode enn en sånn tilstand av ingenting som det så ofte er her. Når alt er grått og vått og det ser ut som selv været har gitt opp og trer på seg joggebuksa for femte dag på rad og ikke engang gidder å dra børsten gjennom sveisen.

Jo takk, vi har hatt nok slike vintre de siste årene, så denne nytes til fulle. Med snø, våte votter til tørk foran vedkomfyren på kjøkkenet, og vakkert så langt øyet kan se. Og som om ikke det var nok, så lyser også all den hvite snøen opp i vintermørket, så alt oppleves i det hele tatt lysere enn ellers. Det er hvile, for både kropp og sjel.

Livet er ikke så verst til å være så galt allikevel. Ikke når det er en skikkelig vinter.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg