Siste innspurt og en nerve gjennom huset

Det er mandag i julaftensuka, og på Fjellborg er det dermed klart for siste innspurt. Hva gjenstår? Hvordan er stressnivået? La oss gjøre opp status!

Klarne hodet

Men la oss være ærlige: Dette innlegget er vel så mye skrevet i et forsøk på å klarne hodet som det er for å liste opp. Enda så mange lister jeg skriver og arbeider etter, så er likevel det store spørsmålet for en hver denne uka: Har jeg glemt noe?

Jeg tror egentlig ikke det. Og om jeg så har glemt noe, så føler jeg meg temmelig sikker på at det ikke er noe som julefeiringen står og faller på. Hva skulle nå det være, da? Julemiddagen ligger i fryseren og det som mangler er allerede bestilt fra Oda (jeg elsker Oda) som kommer onsdag. De siste hemmelighetene som husnissen her har, sånn som julestrømpegodt og sånt, ligger godt gjemt. Hva julegavene angår, så er det kun noen av dem som mangler papir, men resten ble laget ferdig i helgen.

Likevel følte jeg på en viss motløshet da jeg kom ned på kjøkkenet i morges. Det så fullstendig bomba ut! Oppvask som ikke hadde fått plass i maskinen i går kveld, noen merkelapper og reserveknapper klippet av veslebrors splitter nye kjeledress sent i går kveld, limstifter og halvferdige juletrekurver etter gårsdagens juleverksted …

Helt på tampen av uka ble det juleverksted på Fjellborg, og det var akkurat det som skulle til.
Les mer HER

Men, det er sånn det skal være den siste mandagen før julaften kommer på søndag. Hva skulle vi ellers kalle det «siste innspurt» for?

Siste innspurt

Ja, for det er i sannhet hva det er denne uka, siste innspurt. Motløsheten jeg et øyeblikk følte på i morges, gled raskt over i en bekreftelse om at tingene var som tingene skal være på akkurat denne tiden. Det skal være litt kaos. Om alt hadde vært strøket og klart allerede nå, så hadde jeg nemlig definitivt glemt noe!

Jeg kan grue meg på forhånd fordi jeg liker best de tingene som allerede er unnagjort og krysset ut; jeg kjente jo absolutt på et snev av stress forrige uke. Men, når alt kommer til alt, så hadde det ikke blitt jul for meg tror jeg, uten dette førjulsrotet som kjøkkenet (blant annet) var preget av da vi stod opp i dag tidlig.

Å lage jul er en prosess. Det skal synes at noe skjer! Selv om advent i seg selv er en høytid, så er det likevel ikke høytiden for strøkne overflater til en hver tid. Det er for så vidt kanskje ikke jula heller sånn i praksis, men da forsøker vi i det minste å ha fri fra arbeid. Da skal kjevlet ligge i skuffen og limstiften i pennalet. Men nå, i dette øyeblikket, er vi fortsatt i prosessen.

Når jeg tenker på det, og hva denne uka med siste innspurt-arbeid fører med seg, så kjenner jeg at julefølelsen kommer tvert!

En nerve gjennom huset

Jeg husker det fra jeg var liten også, denne spenningen som lå i lufta. Jo nærmere vi kom julaften, jo sterkere ble nerven som gikk gjennom huset. De voksne var travelt opptatt på alle kanter, hver med sine oppgaver og siste innspurt. For ei lita jente var det jo drømmen! Masse som skjedde, masse å være med på og følge med på. Innimellom ønsket nok de voksne at jeg heller skulle pusle med mitt som jeg pleide, men de lot meg i alle fall ikke merke med det.

Når jeg ser for meg kjøkkenet til bestemor kan jeg ikke, selv med den største anstrengelse, se for meg et ryddig kjøkken i desember. Det var kopper og kar og bakeboller og kjøkkenvekter og saltpøser og alt det som trengtes. Ikke én gang kan jeg huske at jeg tenkte på det som rot. Det var bare det som måtte til for at det skulle bli jul. Når julaften kom var det alltid strøkent, og duken lå på kjøkkenbordet. Det gjorde den nesten aldri ellers.

Vinduer uten gardiner, pappesker av mer eller mindre tvilsom holdbarhet rundt omkring i huset, duften av ett eller annet godt som sniker seg ut under kjelelokket og den salige, stille stunden ved kjøkkenbordet da alt stod på pause. Da var det en matbit, en kaffitår og en sirupssnipp og ingenting mer. Bare godhet.

Det er seg likt

Det har gått noen år. Kjøkkenet har blitt større, men nerven som går gjennom huset er seg lik. Jeg kjente det umiddelbart da jeg stod opp i dag. Nå nærmer vi oss! Nå er det siste innspurt!

Den siste innspurten er jo nesten en tradisjon i seg selv!
Se DETTE innlegget fra i fjor

Jeg kunne blitt stresset av det, og burde muligens det også, men i stedet kjente jeg på den der sitrende gleden som gjorde at jeg fikk aller mest lyst til å hoppe opp og ned på flekken og la smilet gå rundt i et gledesutbrudd. Det er snart jul!

Akkurat den følelsen er det jeg syns er så fint med advent også, og ventetiden, for jula blir liksom bare enda større på den måten. Vi holder igjen og holder igjen før det eksploderer i alt vi har gledet oss til og ventet på og ønsket oss i snart en måned!

Og nettopp det, det gjør også det rotet som møtte meg på kjøkkenet i morges overkommelig. Tørkestativene i gamlestua og den overfylte knaggrekka i gangen. Julegavene som står litt her og litt der og ellers alt som ikke er på sin rette plass. Jeg vet at det blir bra! Og når det først blir bra, så blir det så innmari bra, for da er det jul!

Siste innspurt tar oss til mål

På det sytten årene vi har laget jul på egenhånd, husbonden og jeg, har det aldri skjedd at vi ikke har gått til sengs lille julaften uten at huset er både ryddig og støvsugd. Med mindre ikke alle som kan traktere en støvsuger her på bruket går hen og får hver sin prolaps i førjulsgave (bank i bordet), så er jeg ikke nevneverdig bekymret for at vi julaften morgen står opp til et hus overmannet av en hær av hybelkaniner i år heller.

Det er jo det som er greia med denne uka, og det vi kaller for siste innspurt. Den tar oss til mål! Og – når jeg tenker på mål, så gleder jeg meg faktisk litt til alle de oppgavene som venter. Til og med å vaske gulver! De skal Vår Herre vite at trenger en vask etter den siste ukas mange aktiviteter.

I morgen begynner dessuten juleferien, og det i seg selv er nok til å styrke nerven gjennom huset. Ingenting bidrar mer til førjulsstemningen her i huset enn de tre forventningsfulle barna. De slipper slettes ikke unna gjøremålslista denne uka, de heller, men det hører med. Selv om hovedansvaret faller på meg, så er juleforberedelsene et fellesprosjekt. Alle har hver sin oppgave, og jeg vet neimen ikke om det ville blitt jul for velsekæll, for eksempel, om han ikke først hadde hjulpet til med å finne fram julepynten fra kottet.

Innimellom gjøremålene og kassene med julepynt, så er de små lommene av fullstendig fred. Med en kaffitår og en sirupssnipp og ingenting mer. Eller Snøfall en tidlig morgen under pleddet. En julesang på radio som stenger resten av verden ute. Mye gjenstår før det er alt er klart, men jeg er ikke i et øyeblikks tvil: Det blir jul i år også!