Fortsatt tid til vår egen jul

Vi har masser av tid, både til å gjøre det vi tenker at er rett og det vi tenker at vi kan gjøre om. Så viser med ett kalenderen at vi skriver den 10., så den 11., 12.; har vi fortsatt tid til å gjøre jula til vår egen?

To små uker

I dag er det to uker igjen til julaften. Fjorten, lange dager for den som venter. Fjorten travle, antakelig, for den som steller i stand.

Enda har vi et par dager igjen før vi liksom er halvveis i desemberdagene før julaften, men det er gjerne på denne tida at panikken gjerne begynner å treffe litt.

De første dagene i desember er vi jo fortsatt bare på begynnelsen. Vi har masser av tid, både til å gjøre det vi tenker at er rett og det vi tenker at vi kan gjøre om. Så viser med ett kalenderen at vi skriver den 10., så den 11., 12.; har vi fortsatt tid til å gjøre jula til vår egen?

Mange krav å fylle

«Jeg vil så gjerne», sukker vi, og «jeg skulle ha» fortviler vi, «men tiden». Selv snakket jeg med en venninne om det så sent som på søndag. Vi skulle gjerne ha møttes før jul, men det var den tiden, da. Vi er liksom bundet på hender og føtter nå i desember. Prioriteringer kan avhjelpe mye, men ikke alt.

Ja, det er ikke engang slik at prioriteringene nødvendigvis har vært feil underveis heller, det er bare det at tiden faktisk ikke strekker til. Arbeid må gjøres, klærne vaskes, maten lages og regninger betales; dagene går sin gang selv om det er desember. Og – fordi det er desember vil vi gjerne også tilbringe mest mulig tid med ungene våre og skape julehygge hjemme også.

Like fullt skal unger på fritidsaktiviteter og i seng, og klokka er fortsatt rådende herre og mester. Juleverksted med venner og barna våre på en vanlig onsdag? Glem det!

I går var vi i juleselskap hos fetteren min og hans familie. De bor til sammen en times kjøretid fra oss. To timer var alt vi rakk, før både våre og deres barn skulle hjem og i seng. To veldig hyggelige timer, men de gikk så altfor fort.

Fortsatt tid til egen jul?

Vi vender oss helst til hverandre, venninnene mine og jeg. Vi som befinner oss i samme fase av livet, har de samme hverdagsutfordringene og kan speile oss i hverandre. En del av det samme fellesskapet er vi bestandig, men kanskje særlig nå før jul. Når vi liksom aldri føler at vi strekker helt til for at alle skal få sine ønsker oppfylt før jul.

Men hva med vår egen jul?

På mange måter er den kanskje over, på sitt vis, samtidig som vi aldri har stått mer i sentrum heller. For – samtidig som klesvaska skal henges opp og brødet til morgendagens matpakker skal tas opp fra fryseren, så skal det også skapes en ny jul. Den jula som ungene våre en dag skal se tilbake på og tenke på som sin jul. Den er det jo vi som foreldre som skaper.

I den jula ligger også mye av vår egen. Barndomsminner vi bringer videre, som tradisjoner og en slags rød tråd langs veier av levd liv og videre, framover.

For høye krav?

Når jeg ser slik på det, så ser jeg jula er her, den. Vår jul. Den kan ikke for alltid være slik den var. Ikke vil den alltid være slik den er nå heller, for ungene blir større. Antakelig har vi hatt dem over halvparten av den tiden vi skal ha dem hjemme allerede!

Den tanken kan jeg godt få litt åndenød over i øyeblikket, men det forankrer meg desto sterkere til nuet. For så må vi bare nytte den tiden vi har. Ikke alltid hige etter noe mer, noe annet, noe bedre. Noe som var.

Mon tro om vi ikke egentlig stiller for høye krav? Lar vi oss lure av de øyeblikksbildene vi gjennom våre øyne ser? «Folk har tid til å gå på kafé», kan vi sukke, når vi ser to venninner som ler over en kaffekopp i det vi haster forbi på utsiden. Vel, kan hende var det den ene timen, den ene gangen på et halvår som de så hverandre, vi fikk et glimt av. At kafeen er full hver dag, betyr ikke at det er «alle» som «alltid» sitter der.

Når vi ser noen sitte under et teppe og drikke kakao og lese bok, så glemmer vi at den koppen er tom etter ti minutter og at det kanskje var de ti minuttene vedkommende fikk til å lese den dagen. Eller uka. Det betyr ikke at de hele jula satt og leste. Og gjorde de det? Ja, så kanskje de manglet den familien du har å være sammen med. Nyansene. Perspektivet.

Tid til jula

Det er to uker igjen til julaften. De siste julegavene skal ordnes, finklærne skal prøves og strykes, huset skal vaskes og pyntes og så var det den julekonserten. Har vi fortsatt tid til vår egen jul?

Ja, det mener jeg. Igjen må vi bare sortere litt, tror jeg. Ikke bare for sorteringens skyld, men for kanskje å kunne føle det litt bedre. Føle litt mer tilstedeværende. For, den jula vi higer etter og kaller vår egen, hva er egentlig den?

Den jula jeg har et minne om, og som jeg ser på som min, den er bare summen av små øyeblikk. En hendelse der, noen minutter der; akkurat som den er det i dag. Og – når det bare er snakk om små øyeblikk her og der, som vi tillegger så mye vekt i juleforberedelsene og julestemningen – tenk da hvilken verdi de har!

Skyfle dem ikke vekk ved alltid å ønske noe mer, noe annet, noe bedre. Noe som allerede er brukt.

I en hektisk hverdag med mange krav – for det er det i desember – er det lettere sagt enn gjort, men nå er det to uker igjen: Vær til stede! Tiden er her, den er vår, og … det er faktisk (snart) jul.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg