Velge og vrake og in your faces

Han bestefar var på tråden søndag formiddag. Etter å ha unnagjort den obligatoriske høflighetspraten, kom han omsider frem til det han egentlig lurte på:

«Du si meg… Når er egentlig du født?» ville han vite.
Jeg syns kanskje spørsmålet var litt merkelig, men fortalte ham det han ville vite.
«Jaså, ja. Ja, men da feiret de sølvbryllup da, ja,» fortsatte han i beste bestefarstil.
«Ja, for’u skjønner at vi klart’nte å bli helt enige her, og fikk det lissom ente te’ å stemme!» forklarte han, og begav seg utpå et lengre resonnement om ferieturer og halvvoksne tanter i baktsetet.

Etter å ha sagt hadet og ramset opp den vanlige «du får hilse til den og den og den», la vi på, og det var først da jeg begynte å tenke over den samtalen som nettopp var over – og utspringet til den. Der satt de altså, tre mennesker som jeg anser som blant mine nærmeste, og ikke én eneste av dem kunne huske hvor gammel jeg var? Deres eldste barnebarn og niese? Bestemor og bestefar og tante? Jeg ble rett og slett litt furten.

«Jammen vær glad vi husker datoen, du!» unnskyldte tante seg med, da jeg konfronterte henne med fakta litt senere. Og ja, jo… Jeg måtte jo medgi at det var da noe. Det er nemlig mer enn husbonden gjør! Han lever i den overbevisning om at jeg er født dagen etter, to år (!) før. Er han riktig på bærtur – noe han ofte er (i den sammenhengen) – plasserer han meg en måned senere på kalenderen enn der jeg hører hjemme også. Han har ikke snøring på når jeg har fødselsdag, og hadde jeg ikke bedt ham holde av ettermiddagen til kaffebesøk når tiden er inne, hadde han neppe tenkt over noe slikt som at bursdager er noe som kommer og går for de langt fleste av oss. Derimot; de fem siste sifrene i personnummeret mitt – de husker han.

Høyt elsket. Jada. Særlig. Men, så begynte jeg å tenke litt over saken, og kom fram til at det er jo egentlig ikke så dumt, detta, at ingen bortsett fra Facebook klarer å huske når jeg har bursdag. Det har sine fordeler å være en grå, liten mus som ingen helt husker på bestandig. For! Da kommer jeg unna med å være niogtjue noen år til! Så lenge ingen husker når jeg har bursdag, så er det sikkert heller ingen som legger merke til det om jeg utsetter tredveårsfeiringa en fem, seks år til. Det er jo intet mindre enn genialt! Glemsom familie er rett og slett den beste bursdagsgaven man kan få, tror jeg, når ingen likevel husker når jeg har bursdag, og i hvertfall ikke hvor gammel jeg blir. Siden jeg på ingen måte er klar for tredveårene, og i hvertfall ikke førtiårene (ja, for det er faktisk førtiårskrisa som er det skikkelige problemet her, men mer om det kan vi ta siden), så passer jo dette meg aldeles utmerket! Jeg kan rett og slett velge hvor gammel jeg vil være! Det er langt bedre enn folk som går rundt og maser om hvordan man begynner å trekke på åra, pensjonssparing og grå hår. Det er bare så innmari synd for familien min, for jeg har full kontroll på hvor gamle alle de er, moa-ha-ha!

De gladeste ønsker om en god kveld til dere alle, både unge og gamle!
Hilsen husmora (17)