Hva skjedde på dette året?

I dag er det på dagen et år siden vi våknet opp til nyheten om krig i det moderne Europa. Det vi trodde var bare tomme trusler og et rop om ulv viste seg å være langt mer alvorlig. Men hva skjedde på dette året?

Ja, hva skjedde på dette året?

Jeg husker ikke så godt selve dagen. Det er litt rart i grunnen, for det burde jo ha festet seg omtrent som minnet om 9/11? Krig. Det er ganske sjelsettende saker, og i mitt voksenliv har det aldri vært en mer alvorlig situasjon på europeisk jord.

Selv om 24.februar 2022 er mer eller mindre strøket fra minnet, er det likevel mye annet fra tiden som fulgte som ikke er det. Jeg husker hvor målløse vi ble av nyhetssendingene i de påfølgende dagene. Jeg husker frykten som følger med usikkerhet, og at det var reelle bekymringer.

Og – når jeg husker det, så lurer jeg jo litt; hva skjedde på dette året? Vi må jo ha duppet av?

Jod og beredskap

Beredskapslageret på Fjellborg er noe jeg alltid har tatt med knusende ro. Vi ligger godt innenfor myndighetenes anbefalinger for hva som trengs for å klare seg noen dager. Det har vi alltid gjort. Likevel så var det én ting som manglet, og varebeholdningen i alle landets apoteker tydet på at vi var flere som manglet dét på denne tiden i fjor. Jeg snakker selvsagt om jod.

Jodtabletter var en liten stund omtrent som for hønsetenner å regne – fullstendig, komplett umulig å oppdrive. Og jeg husker da vi omsider fikk tak i en boks, for ungene skulle på helgetur med besteforeldre like etter.

Hva gjør man i slike stunder? Voksenlivet bød på nye dilemmaer jeg aldri hadde tenkt at jeg måtte ta stilling til. Atomtrusselen hang som en mørk sky over hele kontinentet, og etter å ha diskutert det litt endte det med at eldstemann fikk tre tabletter pakket nederst i kofferten sin før de reiste avgårde.

Akkurat da føltes det som at det var best å være på den sikre siden. Når jeg tenker tilbake, lurer jeg på hva skjedde på dette året? Ja, for akkurat nå virker det helt hysterisk å skulle gjøre det samme. Skjønt, krigen herjer fortsatt …

Flyktninger og korsang

«Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.» Likevel føler du deg så maktesløs når elendigheten ruller over TV-skjermen og inn i stua di. Den lille, fredelige stua der du sitter med alle dine. Trygt. «Det er sørgelig, stakkars dem.»

Krigen hadde vart noen uker da jeg var med på ei korhelg ikke langt fra det nasjonale ankomstsenteret for asylanter i fylket her. Vi hadde en avsluttende konsert søndag kveld, og til konserten var de ukrainske flyktningene ved senteret invitert.

Jeg husker den merkelige bilturen mellom ankomstsenteret og kirken vi skulle synge i. I vår familiebil satt det fire mennesker som bare et par dager i forveien hadde krysset grensen. Kan hende mens vi satt rundt bordet her og spiste fredagspizza og nøt at det var endelig helg. Nå fikk de skyss til konserten. Ikke et ord engelsk kunne de, og stemningen var på grensen til trykket.

Kirken var stappfull. En spesiell opplevelse i seg selv, coronapandemien fortsatt friskt i minnet. De fleste var ukrainske, og mange var på min alder. Jeg husker spesielt en mor som satt på første rad med to barn på alder med våre. Og den lille jenta på kanskje seks år som ved konsertens ende kom opp midtgangen, prikket dirigenten på ryggen og på perfekt engelsk takket for en flott konsert.

Det som imidlertid gjorde at jeg måtte svelge og mime sangen var de flyktningene som spontant reiste seg i kirkerommet, løftet hendene og lot tårene trille da velsignelsen tonet ut i rommet. Løfte ditt åsyn på oss …

Hva skjedde på dette året? Og hva skjedde med oss?

Hva skjedde på dette året?

«Jeg roper med siste pust av min stemme: Du har ikke lov til å gå der å glemme!»

Maten er så dyr! Strømmen! Pengene strekker ikke til! Renta!

Vi stønner og vi klager. De fleste i Norge har ikke opplevd maken til dette. I alle fall ikke vi som er voksne nå, og i den fasen av livet hvor det kanskje merkes mest. Med rette er vi bekymret for dyrtid, sjølbergingsgrad og strømforsyning, men hva skjedde på dette året som er gått siden krigen brøt ut?

Glemte vi ikke? Jeg kan ikke tale for andre enn meg selv, men at krigen ikke lenger opptar meg eller preger meg i samme grad som for et år siden? Det er ikke til å komme fra.

Vi er oss selv nærmest, og vi er oss selv nok. Ikke vet jeg om det er så mye verken å skamme seg over eller føle skyld for heller. Det er vel bare den menneskelige natur, at dagene går og verden vil snurre sin gang tross alt. Og Ukraina er ikke glemt. Det vitner både innsamlinger og nyhetsbildet om. Men, preger krigen oss like mye i dag som vi for et år siden kanskje trodde den ville gjøre?

Endringer i det små

Kanskje? Kanskje ikke? Jeg tror at om ikke som en faktor alene, så i alle fall som en del av et større bilde. Hva skjedde på dette året, kan man spørre, men hva skjedde ikke på de siste tre?

Pandemi, knapphet på ressurser, krig, økonomiske nedgangstider … Vi har opplevd butikker uten gjær og bleier. Det er så man lurer på om det egentlig skjedde, men det gjorde det. Vi, og jeg tror mange med oss, har lagt seg det på minnet at verden kan endres og den kan endres raskt.

Om ikke i ett eneste skippertak at vi endrer hvordan vi tenker og lever, så tror jeg de siste årenes hendelser har gjort noe med oss. Det har vært en øyeåpner, for hva gjør vi egentlig hvis? Gradvis snus tankesettet, og vi er kanskje mer forberedte på disse «hva hvis» enn vi var for bare et år siden eller to og tre.

I sommer delte jeg noen tanker rundt poteter i krisetid

Innlegget finner du HER

Hva skjedde på dette året?

Et år er gått, og hva skjedde på dette året? Tja, vi tilpasset oss vel dette også? Likevel er det kanskje flere enn meg som grøsser litt ved en gjennomlesning av Arnulf Øverlands Du må ikke sove fra 1937. Helt våkne er vi vel kan hende ikke?

Og endatil har vi glemt at det én gang var våre. At det var i vårt land krigen herjet. Den plikten vi har til å være bevisst hvor godt vi har det, den har vi sovnet fra for lengst. At andre tok vår mat, våre hjem og vår frihet …

Vi skal ikke ta det vi har i dag for gitt, og sånne ting tenker jeg på når jeg ser på kalenderen at et år er gått. Og jeg undres, nok en gang: Hva skjedde på dette året?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg