Å bare være

Å bare være. Når sist tok du deg tid til det? Hender det i det hele tatt at du bare er? Jeg fikk muligheten i helgen, og konklusjonen er klinkende klar!

Tid til bare å være

Selv om det er mandag, så er jeg liksom ikke helt ferdig med helga enda. Den var så bra! Den var akkurat slik en helg trenger å være innimellom, med tid til riktig å hente seg inn igjen. Bare å være, liksom, og det kjennes ut som evigheter siden sist.

Nå var riktignok ikke jula så aller verst i så måte, men jul er jul og helg er helg, ikke sant? Og det er jo ikke det at helgene de siste månedene har vært uten hyggelig innhold, tvert i mot, men det er noe med de helgene som er helt uten innehold likevel.

Ingenting å gjøre

Husbonden reiste jo allerede torsdag morgen. Han har begynt i ny jobb etter nyttår, og det er en del av den nye arbeidshverdagen at han må reise litt innimellom. Og, da fredagen kom forsvant plutselig alle de tre ungene avgårde til besteforeldre også, og så satt jeg der i et helgevasket og ryddig hus, da, og absolutt ingenting som måtte gjøres.

Nå må jeg skynde meg å legge til at det var ikke familiens fravær som gjorde helgen så fin altså, for helgen hadde vært minst like fin om vi var alle fem! Men det var det der med at absolutt ingenting måtte gjøres, annet enn bare å være …

Mer av sånt, takk

Nå er det jo alltids noe som kan gjøres. Et skap å rydde i, klær å reparere, også videre, men det var ingenting som hastet. Ingenting som ikke kunne vente. Og det var det som gjorde helgen så usigelig bra!

Været var så som så. Det var meldt sol, men den glimret med sitt fravær. Dermed var det ikke et alle tiders utevær, og jeg bunkret meg i stedet opp i sofaen med et pledd, en kaffitår og Evi Bøgenæs-bøker og leste. Du og du så deilig det var å kunne tilegne en hel lørdag til å lese! Jeg husker ikke sist det lot seg gjøre i en vanlig helg. Sånt må jeg ha mer av, med eller uten familien hjemme.

Alene i verden

Jeg ble selvsagt ikke i sofaen hele helgen. Den daglige turen ut hegnet jeg om, og jeg tok like så godt turen ut i skauen.

Det var tungt å gå på snøgjemte stier, og jeg fikk jobbe litt på vei opp med å tråkke stier i snøen. Heldigvis er jeg godt kjent og visste nøyaktig hva som gjemte seg hvor under snøen, så det gikk trygt for seg, men det merktes like fullt i bena.

Lønn for strevet fikk jeg i alle fall. For, der oppe på toppen, var det som en annen verden. En verden med bare meg.

Det er fint å vite at det er flere ett eller annet sted også, altså, men innimellom er det godt når verden er liten. Stille. Når det er rom for bare å være.

Stadig forstyrrelser for bare å være

Det er sant som vi synger det i sangen, at alle lyder pakkes inn i vatt.

Ikke én lyd nådde meg der på fjelltoppen mellom de snødekte trærne. Fullstendig ro. Og jeg tenkte: «Dette må menneskene ha mer av.»

Det er stadig så mye som forstyrrer syn og sinn. Sånt som ødelegger for muligheten til bare å være. Så godt det er bare å la det få hvile innimellom. Jeg kjente at det gjorde meg godt, og var med på å fylle energilageret, tross den litt tunge veien opp.

Restartet system

Det bare å være en helg … Jeg kjenner i dag som det er mandag at det liksom har restartet systemet litt. Selv om uka har nok på planen, så er det likevel med et litt roligere tempo. Litt mer ro. Vi startet ikke med skuldrene oppunder ørene og var stresset.

Den observasjonen legger jeg meg på minnet. Når våronna setter inn og «alt» skal gjøres på én gang i både drivhus, frukthage og grisefjøs, så skal jeg huske på det. Det å bare være.

Tid til bare å være

Lettere sagt enn gjort, kanskje, men jeg er helt sikker på at dager med hvile gir mer ork til arbeid og aktiviteter de andre. Hva som er hvile er jo forskjellig fra én til en annen, men det i allefall å gi seg selv muligheten til å restarte systemet innimellom, det tror jeg er viktig.

Ja, ja. Det tror jeg får være nok fra denne kanten for i kveld. Jeg tror jammen min sann at Evi Bøgenæs skal få oppmerksomheten min resten av kvelden. Hvem sa at man ikke kunne koble av og ut også en mandagskveld?