Hvorfor gjør jeg dette?

For en uke som ligger bak oss nå! Jeg er helt overveldet! Dere skulle bare visst hvor mange kurver med granskudd jeg har fått se den siste uka, på Messenger, Facebook, Instagram, når jeg har møtt noen av dere… At forrige ukes fokus på granskudd her på Hverdagen på Fjellborg, skulle skape et så stort engasjement hos dere som leser, hadde jeg aldri på forhånd kunnet forestille meg, og det har vært så gøy! At så mange av dere har blitt så inspirert av innleggene her, at dere selv har gått ut for å høste, er ingenting annet enn kjempemoro! Noe av målet med denne siden, i tillegg til å få bukt med en voldsom skrivekløe, er jo nettopp å inspirere andre til å utnytte den gedigne matboden på utsiden av døra, og dere lar dere jo helt klart inspirere – og inspirerer igjen! Ideene som har dukket opp den siste uka er mange, og det er takket være dere. Fantastiske menneskene, altså! Tusen takk!

Men, i helgen, da jeg var ute på nok en tur etter granskudd, slo tanken meg plutselig: Hvorfor gjør jeg dette? Jeg befant meg på et av mine mange smultronställen, der nattfiolene dufter så godt om noen små uker. Høye trær raget rundt meg på alle kanter, og luften var fylt med stillhet. Nesten. Gjennom noen kvister kunne jeg fra stedet der jeg stod, skimte en Flaggspett som jobbet iherdig i en or, i søken etter middag. En due fôr opp i det jeg kom til å tråkke på en tørr kvist, som skremte både den og meg. Fra orkesterplass, overvar jeg en fantastisk konsert fra trekronene der oppe, og en traktor akkompagnerte fra langt i det fjerne.

Jeg gikk videre. Fant ett nytt grantre. Nye skudd. Fylte kurven, sakte, men sikkert. Jeg hadde vært ute i over en time allerede, og kurven var knapt halvfull. Hvorfor gjør jeg dette? Jeg gjentok spørsmålet for meg selv. Maten er jo så lett tilgjengelig i våre dager! Det er ingen grunn til å bruke timevis på matauk; ti minutter i butikken, og du har det du trenger. Ja, du trenger jo forresten knapt det, all den tid du bare kan sitte hjemme foran TV og klikke varene direkte hjem via en app. Gadd vite hva oldemor hadde sagt om noen hadde fortalt henne dét en gang på tredvetallet? «Du kan bruke telefonen din til å skaffe mat!» Fremtiden skulle jammen bli lettvint. Men, er den ikke kanskje litt for enkel? Ja, for hvilket forhold får vi til maten? Til det vi spiser? Arbeidet som ligger bak? Det er jo faktisk ikke slik at maten kommer fra butikken.

Vi har levd et hektisk liv, husbonden og jeg. Milevidt fra livet vi lever i dag, her på Fjellborg. Lange arbeidsdager, begge to. Veslekæll begynte i barnehagen allerede da han var ni og en halv måned gammel, og det var ikke uvanlig at både han og jeg hadde ti timer lange dager på hver vår kant. Han i barnehagen, og jeg som daglig leder i min egen bedrift. Slikt fungerer sjelden i det lange løp, og i vårt tilfelle, fungerte det ikke engang i det korte. Det tok ikke engang et år før jeg ble så syk at årene måtte legges inn – og der ligger de fortsatt.

Granskuddene falt raskt og lett ned i kurven. Fuglene fortsatte sin vakre konsert. Jeg følte meg fri. Glad. Lykkelig! Det i seg selv, er jo grunn nok til å gjøre dette, tenkte jeg. Og jo flere granskudd jeg høstet, og jo fullere kurven ble, jo flere grunner fant jeg til denne «unødvendige» matauken. Innen kurven var full, hadde jeg en hel liste av grunner! Jeg har lyst til og dele den med dere, og kanskje finner akkurat du en ekstra grunn til å finne fram kurven og komme deg ut på tur? Igjen. Listen ble såpass lang, at har nesten måttet få sitt eget innlegg, og det kommer i morgen. Kommer du innom?

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?