Sjølberging

Hva er et småbruk?

Hva er et småbruk? Defineres det av størrelse? Produksjon? Beliggenhet? Ikke minst: Hvem er småbrukeren?

Jeg har gitt opp

«Åssen går det på gården for tida, da?» «Jo takk, bare bra.» Jeg har gitt opp.

Janteloven står sterkt i det norske folk: Du skal ikke tro du er noe. Og, kanskje særlig med sosiale mediers inntog i de flestes liv, kan vi kanskje også legge til «du ikke er». Jeg tror ingen verdens ting, men likefullt har jeg alltid vært veldig opptatt av å forklare i møte med andre at vi bor faktisk ikke på verken gård eller småbruk. Jeg begynner imidlertid å innse at kanskje den eneste som forstår forskjellen, er meg selv. Så, kanskje burde jeg begynne å tro litt likevel?

Hva er et småbruk?

Kan du fortelle meg hva et småbruk er? Du ville kanskje si noe sånt som at jo, det er et sted hvor de har noen høner, en gris eller to, kanskje noen sauer eller geiter og ei ku om det er plass. I tillegg dyrker de frukt og grønnsaker. Ikke noe svære greier, men nok til eget forbruk og kanskje litt til naboen eller salgsbua nede ved veien.

Meg, når jeg svarer på hva vi holder på med på Fjellborg: Jo, vi har tre griser og en hønseflokk og holder oss selv med kjøtt og egg. I tillegg har vi et lite potetjorde og to drivhus som vi dyrker i. Vi har også mange bærbusker og flere frukttrær som vi høster av til saft og syltetøy. Dessuten har vi et par bikuber. Det vi får til overs av både egg og honning selger vi, og innimellom går det et par flasker saft og litt syltetøy «over disken» til kjentfolk også.

Låter det kjent?

Når jeg tar en prat med meg selv om saken, syns jeg også det.

Hønsehold: Utegarden til Lohman-flokken vår. De går ut og inn som de selv vil.

Det er maten som teller!

Jeg har for lengst innsett at hva som står i skjøtepapirene på eiendommen, eller mangelen på skog og jord, er fullstendig uinteressant. For hva er egentlig et småbruk? Det er maten vi produserer som gjelder. For ja, vi er matprodusenter! Og akkurat dét tok det litt lenger tid før jeg innså. Ja, egentlig måtte jeg vel plasseres i et bonde- og småbrukerlag-styre før jeg forstod det. Eller i det minste kunne gi opp å late som noe annet uten at jantelovens lange arm pirket meg på skulderen.

Gikk du glipp av husmoras vei inn i Østfold bonde- og småbrukarlags styre?

Les om det HER.

Og en matprodusent, hva er så det? Det er ikke bare bonden som leverer kjøtt til Nortura og mjølk til Tine. En matprodusent kommer i alle størrelser og varianter; se bare på Reko-ringene. En matprodusent lager mat, helt enkelt, og det kan jeg jo ikke påstå at vi ikke lager på Fjellborg? Vi holder oss selv med kjøtt. Vi kjøper riktignok det vi forbruker av pølser og salami, men forøvrig fôrer vi opp både juleribbe og sommerkoteletter selv. Egg har vi også, og det såpass at vi kan selge når hønene er i det produktive hjørnet. Vi høster 60 kg bringebær i året fra egen hage, og poteter begynner det jammen også å bli lenge siden sist vi kjøpte etter at vi laget potetjorde nederst i frukthagen. Ja, for ikke å snakke om honningen. Det er klart vi lager mat!

Bringebær. Hva er et småbruk?

Et samfunnsbidrag?

Det er kanskje ikke et all verdens bidrag sett i et samfunnsperspektiv. Eller? Jeg har valgt å tenke litt annerledes på det, for det vi på Fjellborg produserer av mat til oss selv, er mat vi ikke behøver å kjøpe. Det vi ikke kjøper kan andre spise. Det vi dyrker i drivhuset her på Fjellborg er rett og slett et bidrag til sjølforsyningsgraden i Norge! Og det er jo ikke helt uten betydning?

Jeg fikk for en tid tilbake et spørsmål om hva jeg tenker om sjølberging. Det er et stort spørsmål med mange fasetter. Det første som faller meg inn som et svar, er at sjølberging er viktig! Har du fått med deg en nyhetssending i løpet av de siste to årene, burde det også være åpenbart hvorfor. Jeg har dessuten troen på at sjølberging er miljøvennlig. Ikke på noen måte kan jeg forstå at det kjøttet vi produserer og konsumerer på Fjellborg kan skape større problemer for klimaet enn soyabønner fra den andre siden av kloden! Agurken jeg putter i salaten har reist over gårdsplassen vår, og ikke tvers over halve det europeiske kontinent.

Agurkene i drivhuset har blitt gule

Produksjonen her på Fjellborg gir en temmelig velfylt matbod med variert utvalg.

Du kan se den HER.

Matsvinn er også en side av det, for overproduksjon skal godt gjøres når man sørger for seg og sitt. Riktignok spiser vi ikke 60 kg bringebær i sin rene form gjennom en kort sommermåned, men vi konserverer, safter og sylter. Det gjør at avlingene metter oss også utover sesongen. Dessuten er det først når du har dyrket fram mat selv at du forstår hvor mye arbeid som ligger bak, og det har en langt større verdi enn at du kaster maten i søpla!

I gamledager

Går vi noen få generasjoner tilbake i tid, så var ikke det vi gjør her på Fjellborg unikt. Like fullt var det jo ikke noe man drev med i et «vanlig» hus. En liten kjøkkenhage, kanskje, men ikke høner og griser. Hva er et småbruk? Når jeg ser på arbeidsmengden her, så er det nok ikke utenkelig at vi for hundre år siden også kunne hatt den Alfreden jeg så ofte drømmer om. Det er nok av både arbeid og mulighet for mat her til en munn til å mette om det skulle være nødvendig.

Men det er klart; der er vi ikke lenger. Piker og gårdsgutter tilhører en annen tid. Men sjølberging? Det går aldri av moten. Vi trenger mat. Jeg tror dessuten at det framover vil bli viktigere og viktigere å ha kunnskap om hvordan vi skaffer oss mat også, men det er et helt annet innlegg.

Gården som ikke er en gård

Så, er vi bønder? «Du er det i alle fall i blodet», som en av landets mest profilerte bønder sa til meg i en samtale forleden da jeg presenterte meg og bakgrunnen min her på Fjellborg. Og ja, det har han nok rett i. Hvem man er og gjør vil alltid være et definisjonsspørsmål, og i de fleste tilfeller er det ikke en selv som definerer. Gård, småbruk, sjølberger, hobbygartner …

Når jeg presenterer Fjellborg som gården som ikke er en gård, så oppsummerer jeg vel det hele i grunnen ganske korrekt. Men jeg har altså gitt opp å forklare. Å unnskylde. I stedet retter jeg meg opp i ryggen og smiler: «Hvordan går det på gården for tida, da?» Jo takk, det er god vekst på potetjordet om dagen. Neste uke begynner bringebærhøsten, og jammen ser det ikke ut til at vi skal få flesk under ribbesvoren i år også!

Hva er et småbruk synes du?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

Facebooktwitterlinkedininstagramflickrfoursquaremail

Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.

One Comment

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Verified by ExactMetrics