Barnehagestart

Her på Fjellborg er det for tiden lite som minner om hverdag, selv om det er nettopp det det er. Det er bare det at det er en ny hverdag. På mandag begynte veslebonden i barnehagen, og det er en hverdag som både veslebonden selv og ikke minst mamma’n syns at det er litt kronglete å finne seg til rette i, sånn på én, to, tre!

I dag fikk jeg et spørsmål som fikk meg til å tenke litt, for vedkommende lurte litt på hvordan jeg syns det var at veslebonden hadde begynt i barnehagen. Jeg gruet meg jo veldig på forhånd, men om jeg liksom klarte å finne glede i den nye hverdagen, tross alt? Og for å ta det siste først, så er det veldig riktig at veslebonden nå skal begynne i barnehagen. Unger trenger barnehagen. Unger trenger det sosiale samspillet med andre barn, som de ikke kan lære hjemme. Ungene trenger å ha tillit til andre voksenpersoner enn sine nærmeste, og unger… Ja, jeg kan egentlig holde på i det uendelige. Unger trenger en tur innom barnehagen før skolen. Enkelt og greit, og for veslebonden var tiden riktig nå, slik at han rekker ett år sammen med storebror før han begynner på skolen.

Men, tilbake til meg! La oss snakke om meg! (Leses med den ironien det var skrevet med!) Hva syns jeg egentlig om den nye hverdagen? Nå har den jo ikke riktig begynt ennå, ettersom vi fortsatt holder på med innkjøringen i barnehagen, men jeg syns det er fryktelig uvant, og den kan best sammenliknes med den første tiden etter avsluttede studier. Det er en sånn underlig frihet i det hele, som jeg ikke helt klarer å ta innover meg. Kan jeg virkelig bestille en time hos kiropraktoren når som helst uten å tenke på barnevakt? Kan jeg virkelig dra i butikken, uten å tenke på at vi må rekke hjem til formiddagsluren? Kan jeg – helt på ordentlig – gå en tur i skauen etter blåbær midt på blanke formiddagen, uten at jeg må ta hensyn til korte ben og formiddagsluren? Det virker nesten litt for utrolig, og etter godt og vel to år styrt av formiddagslurer og faste rutiner, er det vanskelig å forestille seg at den nå skal styres av meg.

Så er det også de tankene jeg holder fast i, når jeg syns at det er litt kjipt med forandringer. Ja, for selv om jeg syns det er aldri så bra med barnehage, så har veslebonden og jeg hatt det veldig fint her hjemme, og jeg syns det er litt vemodig at den tiden er forbi. Men, da forsøker jeg å tvinge meg selv til å huske på den kaffetermosen jeg bare kan ta med meg ut i skauen uavhengig av klokka, eller den støvsugeren som kan gå når som helst, huset som kan være ryddig mer enn fire minutter om gangen… Også kommer vi inn i denne hverdagen, også – og skal jeg være helt ærlig, så gleder jeg meg litt også. I dag var veslebonden alene i barnehagen for aller første gang, og det gikk veldig bra. I morgen skal han tilbake igjen, og da tror jeg sannelig jeg skal fylle litt kaffe på den der termosen mens han er avgårde, og ta med meg blåbærspannet på tur. I dag gikk jeg ikke lenger enn til bak gapahuken, og det var ikke verdt en termos, men kaffekoppen hadde jeg med – til bær. Men, nå er det kveld og kaffe i koppen. Jeg ønsker dere en fin en, så blogges vi igjen i morra!

 Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?