Det finnes visse unntak...

… her i livet. Da vi – bokstavelig talt – bare må slippe det vi har i hendene.
Vi vet at det kommer, og vi vet sånn omtrentlig når; nesten på dagen, men ikke på timen.

I dag tidlig fikk vi det første hintet, om at det store nærmet seg. Vi så det på vei til barnehagen.
Det bekreftet mine mistanker fra sist gang jeg så langtidsvarselet også, at i løpet av uka…

Veslebonden hadde akkurat våknet fra luren sin, og vi hadde rukket en liten tur ned i skjulet etter den ene traktoren, da vi hørte den lyden vi har gått og ventet på. Veslebonden stoppet opp, så mot veien og smattet et par ganger på sutten. Joda! Han slapp taket i John Deeren sin, og satte full fart mot veien.

«Traktor! Traktor! Tresker!»

Og ganske riktig. Først kom det en flott, blå New Holland, med en gul en hakk i hekk. Veslebonden stupte nesten kråke gjennom frukthagen, på vei mot veien, og jeg tenkte i mitt stille sinn, at det er jammen godt jeg løper raskere enn gutten. Nede ved plommetreet nådde jeg ham igjen, og da vi hadde sett oss for, kunne vi gå pent over veien.

Det er utrolig hvor langt to små ben kan gå, bare de har noe å gå etter, og vi labbet og gikk, helt til vi nådde igjen både tresker og traktor. Den vesle bonden fikk jo ikke skravla fort nok om alt han så, og for andre gang på kort tid, befant han seg i selve himmelriket for en liten traktorgutt. Ja, han var til og med så heldig at han fikk lov til å ta den ene traktoren i nærmere ettersyn, og han var hjertelig velkommen til å sjekke utsikten fra førerhuset.

I to hele timer stod vi og så på treskeren og traktoren. Da var det første jordet ferdigtresket, og sultentrolla våre skrek så høyt at det var umulig å overdøve dem særlig lenger. Leggetid var dessuten bare en time unna. Høstonna er selve høydepunktet for veslebonden i løpet av et år. Det er ikke så farlig med 17. mai, julaften og det greiene der, bare han får med seg høstonna! Når New Holland-duren høres i det fjerne, er det bare å legge alt annet til siden, og komme seg ut; det er ikke engang noe vi diskuterer. Som flaks er, får han liksom full pakke også, for det er høsthvete på jordene her nede, og da kommer både tresking, pløying, harving og såing i samme slengen.

Da vi gikk på badet i kveld, var det en møkkete, liten veslebonde på stellebordet; full av traktorskitt og treskerstøv. Det var ikke så veldig populært og måtte ta en dusj, men han konkluderte raskt med at det var verdt det. Dessuten fikk han på seg favorittpysjen, med gravemaskin og lastebil på, etterpå, og det satte liksom kronen på det verket av en fin dag. Alle mors planer for ettermiddagen ble satt på vent, men det gjør ikke så mye. Husarbeid kan jeg gjøre hver dag – treskingen er én gang i året, og sånn er det med den saken!