For å klare hverdagen som sjølberger

For å klare hverdagen som sjølberger om noen få måneder, må jeg legge ned en innsats også om vinteren. I likhet med frøene som forkultiveres må også fysikken forberedes.

Vinteren for sjølbergeren

Vinteren er en rolig tid for sjølbergeren. Foruten om å drømme om og planlegge for sesongen som er i vente, så er det liksom fint lite å gjøre for å bringe mat i hus. I stedet nyter vi heller av det arbeidet som ble lagt ned gjennom en lang sesong i fjor. Det er masse god mat på bordet.

Fikk du med deg bankekjøttmiddagen i Prosjekt Henriette denne uka? Nesten utelukkende ureiste råvarer i den!

Se HER

Selvsagt er det mer enn nok å henge fingrene også om vinteren med en livsstil som vår. Klær skal lappes, håndarbeider av mer eller mindre nødvendig grad utføres, og det skal hviles. Det er også viktig i denne mørke årstiden. Men, kanskje vel så viktig er det å forberede kroppen på det som skal til for å klare hverdagen som sjølberger.

Jeg må rett og slett trene! Og særlig nå, etter at jeg pådro meg en fin, liten prolaps uka før jul. Du skal tro det var tilstander her, da husmora sto bøyd dobbelt, bare dager før julaften. Jeg kom ikke av flekken! Takk til verdens beste kiropraktor, som praktisk talt redda jula, og beklager til husbonden. «Hva var det du sa.» («Noen» insisterte nemlig i det lengste på at det var muskulært. Det var det ikke.)

For å klare hverdagen som sjølberger må grunnfysikken være der

Jeg er slettes ikke ukjent med begrepet prolaps, og jeg vet hva som må gjøres etter en prolaps. Det er ingen vei utenom trening. Først komme seg opp i sin fulle lengde (som jeg har erfart at kuttes med i snitt en centimeter per prolaps), dernest bevegelse.

Forrige uke fikk jeg klarsignal om at jeg kan få lov til å begynne å trene opp kroppen igjen. Sjelden har jeg vært så glad for å få lov til å trene, tror jeg. Jeg vet jo hvor viktig det er, og særlig for å klare hverdagen som sjølberger. Det er ikke sånn at man må være supermann og ha jernhelse for å kunne bedrive sjølberging, men en viss grunnfysikk kreves faktisk.

Jeg må, hver eneste dag, ha ork til å se etter dyrene våre. Livet deres avhenger av det! Nå er det jo slik at også jeg kan ha temmelig dårlige dager, med både Ménière og prolapser og enda litt rusk i maskineriet. Jeg har imidlertid, etter mange år, lært at maskineriet i alle tilfeller går litt bedre om grunnfysikken er god. Det gjør at jeg kommer meg raskere etter sykdom, og ikke minst skader. Av alle slag.

Derunder fingre som er forsøkt hugget av med øks. Også det for egen maskin. Kløne.

Les historien HER

Å få komme i gang med å bygge meg opp igjen etter en prolaps vakte derfor vill jubel. Det gir meg et bedre utgangspunkt, rett og slett, for å klare hverdagen som sjølberger om noen måneder.

Det må til for å klare hverdagen som sjølberger

Vi snakker ikke om å løpe maraton og å løfte de utroligste tall i markløft. Det handler mer om det som vel går under betegnelsen mosjon og å være i bevegelse.

Hver eneste dag utenom når arbeidet ute gir nok bevegelse i seg selv, og så sant dagen på sitt vis tillater det, går jeg tur. Unntak gjøres sjelden til aldri med tanke på været, for jeg har klær til å håndtere omtrent alt unntatt tordenvær (da blir jeg inne). Men, for eksempel, kan jeg la det være om dagen er så full av øvrige avtaler at en gåtur ikke blir annet enn stress for å rekke med.

Nå som det er snø tar jeg skiene fatt i stedet. Ligger det brukbar is på elva snører jeg på meg skøytene. Uansett kommer jeg meg ut! Én ting er at det gjør så inderlig godt for hodet å få luftet seg litt, men nest etter det er motivasjonen nettopp det at det må til for å klare hverdagen som sjølberger.

Om jeg sitter hele vinteren på rompa i sofakroken, så klarer jeg rett og slett ikke det arbeidet kjøkkenhagen, drivhuset, frukthagen, birøkten og potetjordet krever av meg i sesongen.

I tillegg til å samle skritt, trener jeg kjernemuskulaturen. Der er nok hovedmotivasjonen den hersens ryggen. Likevel vet jeg jo godt at om ikke den funker, så funker ikke resten heller, så det er bare å styrke den etter beste evne. Det handler ikke om å være flink, men å gjøre det som må til for at hverdagen skal funke.

Helt nødvendig

Jeg merker at det hjelper. Umiddelbart på humøret, som nesten uansett utgangspunkt blir enda bedre. Bevegelse hjelper også til med å holde alle vondtene på avstand. Jeg har fått tildelt en kropp med generelt mye smerter i, men så lenge den får bevege seg nok og variert, holder jeg det i sjakk. Én dag på sofaen gir ofte flere, og derfor forsøker jeg å unngå det selv om det fra tid til annen tvinger seg fram.

Dessuten, så hjelper det altså til for å klare hverdagen som sjølberger bedre. Jeg klarer å yte det lille ekstra de dagene jeg må det. Jeg skal av hensyn til energiøkonomiseringen absolutt ikke dytte grensene for langt, men jeg har utholdenhet nok til å hente litt av reservene når det er påkrevet. Det er jeg overbevist om at jeg kan takke vintertreningen for.

Her på Fjellborg er det dessuten relativt store avstander; jeg går mye i løpet av en vanlig dag ute. Ikke sjelden stopper skrittelleren på 15-17 000 skritt en vanlig dag i høysesongen. Hadde jeg ikke vært det spor i bevegelse vinterstid, er det ikke vanskelig å tenke seg til hvordan det hadde gått en helt vanlig maidag. Det jeg legger ned av tid i bevegelse – både styrke og kondisjon – nå om vinteren er rett og slett helt nødvendig for å klare hverdagen som sjølberger slik den ser ut her hos oss!

NM-gull ikke lenger motivasjon

For meg er det motivasjon godt som noe. Det var en gang at trening var noe jeg gjorde for å oppnå resultater. Opptil ti treningsøkter i uka var hverdagen, og det gav også resultater. En fire, fem NM-gull ligger i en eske her, og jeg har et titalls medaljer og pokaler fra årevis som aktiv utøver innen roing. Det var gode tider, det, helt til ryggen (!) satte en stopper for hele rokarrieren.

Nå er ikke lenger motivasjonen jakten på NM-gull. Jeg har i alle fall ikke funnet ut hvor jeg melder meg på NM i sjølberging. Nei, nå er motivasjonen å klare hverdagen som sjølberger. Og å være mamma og å være den beste versjonen jeg kan være av meg rent fysisk. Og da tenker jeg selvsagt ikke på stram rompe og lekre lår, men den fysikken som skal til for å ha en hverdag som er god etter min standard.

Det har forresten også vært en vei å gå, det der med å legge resultatorienteringen bak seg for så å flytte fokuset dit det er i dag. Det er en øvingssak å sammenlikne seg selv med seg selv – i dag. Ikke den jeg var da jeg var 15, ikke den jeg var da jeg var 27, og kanskje ikke engang med den jeg var i går. Det er i dag som gjelder! Og ikke minst en selv. Om noen andre kan løpe flere mil i uka, så er det fint for dem. For meg er det noen kilometer hver dag som funker, og da er det bra nok.

Veien til å nå drømmer?

Nå skal ikke Hverdagen på Fjellborg bli noen slags treningsblogg. Høyst sannsynlig blir dette det eneste innlegget om trening som noensinne publiseres. Demonstrasjonsvideoer av Hitlers hund og planken får du lete etter andre steder. Kostholdsråd likeså, selv om jeg vil skyte inn at jeg har mest trua på «alt med måte».

Dog syns jeg det er viktig å poengtere at bevegelse er bra. Det hjelper en til å klare hverdagen som sjølberger litt bedre. Nå er det selvfølgelig mange grader av sjølberging også, alt fra krydderurter på verandaen til de som ligger langt foran oss på Fjellborg i løypa også. Men uansett grad, så kan det å få hverdagen til å funke være en god motivasjon til å være i bevegelse.

Kanskje kan til og med litt innsats gjennom vinterhalvåret gjøre at man orker mer av det man drømmer om når sesongen for sjølberging endelig kommer? Kanskje blir bærturen en realitet og ikke bare et ork? Bestefar går turer hver dag hele sommeren, han, for å orke moltemyra i august. Jeg er stum av beundring; gamle kællen, snart 85! Kan muligens februars gåturer resultere i at du endelig orker å gå i gang med den lille åkerlappen du har drømt om? Hvem vet.

Om ikke bestefar inspirerer, så kanskje du kan finne noe i innlegget Inspirasjon til sjølberging?

Du finner det HER

I helga blir det skigåing for min del. Ungene har også meldt sin interesse, og det er klart de skal få være med! Veslebonden har lagt inn bestilling på kakao i løypa, så det spørs nok om ikke det blir innlagte kosepauser også. Akkurat slik det skal være!

Trener du? Hva er din motivasjon?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg