Tilbake til livet

Så var det mandag igjen, og hverdagen er i ferd med å normalisere seg etter helgen. Det var nok kanskje greit også, før husmora ble tenåring på heltid. Husbonden var jo som kjent på fjelltur i helga, og selv var jeg velsignet med barnefri allerede fra fredag formiddag. Det første jeg gjorde etter at ungene var levert, var å kjøre innom Kiwi og fylle kurven med følgende:

Da jeg kom til kassa, følte jeg nesten for å forklare meg litt, der hele kassabåndet var fylt av Fjordlandprodukter. Ja, også en is da. En is må man unne seg. Men, jeg lot være å si noe. Kassadama hadde sikkert vært ute for verre; det er tross alt ikke bare jeg her i verden, som skal klare meg på egenhånd fra tid til annen. Og – det var jo i det minste sunt, det jeg la for dagen.

Ja, for det er liksom ett eller annet som skjer, når husmora skal styre bruket på egenhånd. Nærmest umiddelbart etter at siste avskjedsklem er gitt, trekker jeg fra ti år på alderen – minst – og oppfører meg som jeg knapt duger til å ta plastikken av grandisen. Da går kostholdet fra hjemmelaget saft og selvoppfôret gris, til Grandiosa, pinlige mengder knekkebrød og da altså Fjordland. Jeg tar fullstendig fri, og anser mat kun som et nødvendig middel for faktisk å overleve helgen, snarere enn noe jeg skal bruke av min dyrebare alenetid på å tilberede for én.

Og å se på klokka? Det er noe jeg ikke kaster bort tiden på i eget selskap! Det medfører da også alltid et akutt underskudd på søvn de helgene jeg ikke har andre enn meg selv å ta hensyn til. Jeg har jo intet begrep om tid når dag går mot kveld og deretter natt, men like fullt er jeg jo lys våken når uret viser seks neste morgen! Dog gjør jo det at jeg får desto mer ut av dagene, og det kan jo være greit når det er så mye ingenting som skal gjøres.

Denne helgen ble jeg faktisk også nesten ferdig med ingenting. En liten koloss av en bok stjal mesteparten av tiden, og i går kveld fullførte jeg den siste og 718. siden. Jeg tar meg sjelden tid til å lese, nettopp fordi jeg blir så oppslukt i bokens univers, at jeg ikke evner å fungere som folk, men hva er da bedre enn å bruke en alenehelg til å fordype seg i ulykkelig kjærlighet, tapte drømmer, intriger og sørgelige skjebner? Ah! Stjerner i øya, hjerter i lufta og sukk og dobbeltsukk.

Riktignok har jeg passet på å sørge for at alt med puls har blitt godt ivaretatt på Fjellborg i helgen, da. Utover det, har jeg faktisk gjort ingenting, og fy filler’n så godt det har vært! Eller, jeg har forresten vært en snartur i Oslo da, og godt var kanskje det, slik at jeg fikk koblet hjernen med fornuften et ørlite sekund. Vi kan godt si det slik, at det er ikke alt husbonden bør få nyss i av «ingenting» etter denne helgen. Da spørs det om han våger å overlate meg til meg selv ved en senere anledning, men vi kan jo godt si det slik at jeg har lært. Også er jeg takknemlig for naboer som holder seg hjemme en lørdagskveld, i stedet for å reke rundt i hovedstaden. Men, nok om det. Det gikk bra. (Og kjære husbond: Du får aldri ut av meg hva som egentlig skjedde, men det du ikke vet, har du ikke vondt av, og ingen skade er skjedd med verken noe eller noen. Det er alt du trenger å vite, og du behøver ikke å bringe dette på bane når du har skummet deg gjennom dette innlegget, for det er en ikke-sak. Punktum og case closed.) Og takket være den hovedstadsturen, så fikk jeg jo i meg noe annet enn bare Fjordlandkokkens delikatesser også, for på bussen hjem fikk jeg nemlig rosinbolle og bedehussaft! Slå den da, dere!

Nå er det altså mandag. Ungene er hjemme, husbonden er hjemme, boka er ferdiglest, og jeg har rotet frem ansvarsfølelsen igjen og kvittet meg med Fjordlandsemballasjen. Vi er tilbake i hverdagen igjen, og jeg har justert alderen og sivilstatusen til faktiske forhold. Nå gjelder det bare å holde arbeidslysten stramt i tøylene frem til ferien begynner om noen små uker, og så kan vi koble litt av igjen. Men, jeg tror nok at oppvaskmaskinen skal få gå litt i ferien likevel. Det begynte nemlig å tømme seg for kaffekopper her, på tampen av helga, og det ville jo vært fullstendig krise. Skjønt, det finnes jo mye fint i papp også, da!

Med ønske om en fantastisk – og ansvarsfull – uke til dere alle!
Hilsen fra Husmora, atter 29 år, gift og småbarnsmor

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?