Priskrig før jul – et hån?
I dag ble skattelistene publisert. Samtidig gikk startskuddet for årets priskrig før jul. Er den varmt velkommen eller bare et hån?
Er det krig?
Spørsmålet traff meg i bakhodet: «Er det krig i Norge, mamma?» Veslebror og jeg hadde akkurat kjørt fra barnehagen. Nå satt gutten med store øyne i baksetet og lurte på om verden var gått helt av hengslene mens han lekte i sandkassa.
Jeg hadde akkurat dempet bilradioen etter å ha hørt på nyhetene, så jeg forstod heldigvis med én gang hva veslebror var så redd for. «Neida», beroliget jeg, «men matbutikkene har priskrig». Jeg forklarte ham hva det var for noe og veslebror slo seg til ro med det selv om han syntes hele greia hørtes litt merkelig ut.
Akkurat dét kan jeg godt gi ham rett i. Før vi kjørte hjem, var vi nemlig en tur om matbutikken. Vi skulle ha grøt, og jeg innrømmer det glatt at når det gjelder grøt, så tyr jeg ofte til Fjordland. Ikke minst til lunsj når jeg selv trenger en avveksling fra knekkebrød.
Priskrigen et hån?
For én porsjonspakke Fjordland-grøt krevde butikken 3 kroner og 70 øre. Det er fint med billig mat, men det er noe med 3,70 for en halvkilo mat laget på norske råvarer som får det til å knyte seg i magen på meg. Jeg synes, faktisk, at det er et hån på så mange vis.
Først og fremst er det et hån mot de som lager maten vår. De som legger ned timer og dager og år av livet sitt for å gi oss mat på bordet – til 3,70! Jeg forstår at det ikke er bonden som i første rekke får umiddelbart dårligere betalt for maten denne produserer, Men, at matvareprisene gjør noe med holdningen til arbeidet bonden legger ned, er det ikke tvil om.
Det gjør noe med holdningen til maten også. Er det billig nok har vi råd til ikke å være så nøye på det. Hva gjør det nå om den pakka med grøt går ut på dato og rett i søpla? 3,70 er da så lite i alle fall. For ut på dato går den nok i mange hjem; det er tross alt grenser for hvor mye grøt en kan spise og at det hamstres er det liten tvil om. «Maks tre per kunde» kommer man seg enkelt rundt.

Dårlig argument
Et hån synes jeg også priskrigen er mot de som ikke har for mye å rutte med. Det er et gjennomgående argument ved hver priskrig at det er fint med pressede priser. Da har de som ikke har så god råd mulighet til å kjøpe litt ekstra også.
Vel, jeg har nyheter: Uføretrygden utbetales først den 12. desember. Pensjonen samme dag.
Og – når jeg trekker fram eksplisitt disse to gruppene, så er det fordi dette er mennesker som veldig ofte ikke har for romslig økonomi. Heller ikke har de all verdens påvirkningskraft på inntekten sin. Det er ikke «bare» å jobbe litt overtid. Utgiftene er i mange tilfeller skåret til benet allerede.
Det er lenge til 12.desember. De færreste av de med dårligst råd blant oss har penger til å være med på denne kjøpefesten nå. Innen pengene deres er på konto, er risengrynsgrøt og sjokoladenisser for lengst revet ut av hyllene. Du må faktisk ha penger for å være med i denne krigen, og selv 3 kroner og 70 øre er penger.
Det hele resulterer bare i at noen få får mye og veldig mange får nesten ingenting. En del får absolutt ingenting, og verre blir det etter jul når denne «gavmildheten» fra butikkene skal betales tilbake. Ja, for tro endelig ikke at denne priskrigen før jul er for en bonus å anse for trofaste kunder! Den tapte fortjenesten må hentes inn igjen.
Priskrig og skattelister
Priskrigen blir ikke desto mindre et hån av at startskuddet går samme dag som skattelistene publiseres. Dagligvaremogulene stod ikke akkurat så langt ned på disse listene at man fikk smerter i tommelen av å scrolle seg til deres plass.
Og for all del: Jeg skal ikke trekke i tvil deres dyktighet og evne til å skape arbeidsplasser her til lands. Heller ikke skal jeg påstå noe om deres egenskaper som mennesker. Men! At de opererer i en bransje som blir stadig mer og mer råtten? Utvilsomt.
At en priskrig på dagligvarer før jul fører til en rettferdig fordeling av matvarer for alle mann? Jeg har mine tvil. Gagner den de som allerede har mest? Det vil jeg så absolutt tro.
En nøysom jul er et godt alternativ til priskrigen, spør du meg.
Les mer HER
Grøt med bismak
Jeg kjøpte min grøt i dag, men det er grøt med en bismak. Det er likevel vanskelig å være idealist på sin hals, for jeg må også ha mat.
Og bevare meg vel: Det er fint å spare noen kroner, men det er fortsatt noe som ikke føles helt greit med disse årlige priskrigene. Det er nesten som om pengene jeg sparer når jeg gjør juleinnkjøpene mine i matbutikken nå føles litt skitne.
Denne priskrigingen er et symptom på noe i samfunnet som ikke er greit. At fattigdommen øker i takt med gapet mellom fattig og rik. At penga rår, og vi blir overøst med gode tilbud som får oss til å tro at bare vi kjøper litt mer og forbruker enda litt til, så vil alle være tjent med det.
Priskrigen har et miljøaspekt også. Tidligere har jeg tatt til orde for at bærekraft ikke er svaret på et bedre miljø.
Les mer HER
Men, aller verst synes jeg nesten det er at det er et system som synes umulig å slå! Jeg kan synse og moralisere over temaet så mye jeg bare orker, men til syvende og sist må jeg likevel i butikken, jeg som alle andre. Hva skal jeg gjøre der? Nekte å handle, bare fordi jeg ikke vil bidra til denne galskapen? Hadde hver eneste én gjort det samme, så kunne det kanskje ha nyttet, men jeg alene er så liten at mine 3 kroner og 70 ikke spiller noen rolle. Betaler ikke jeg dem, betaler en annen og jeg er like sulten.
Og, der går folk ut av butikkene med posene bugnende av billig grøt og sjokoladenisser og marsipangriser nok til å premiere et mannsalder med mandler. En slant havner kanskje av samvittighetskvaler i gryta til Frelsesarmeen på vei til bilen, men den slanten gir i alle fall ingen grøt til de som trenger det, for da er butikkhyllene tomme. Ja, sånn har’e blitt. God jul!
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg








