Forsvinner leken?

Etter noen dager på camping og i Astrid Lindgrens univers, lurer jeg på: Forsvinner leken? Hva er konsekvensene av det?

En observasjon

Vi har campingvogn. Det er liksom vår feriegreie. I årenes løp har vi vært på en rekke campingplasser, selv om det også er et par gjengangere i våre utvalgte ferieplasser.

Men, uansett hvor vi setter campingvogna og blir noen dager, har jeg merket meg det samme: Ungene leker!

Ikke bare våre heller, men alle unger. Enten det sitter en pjokk i bleia utenfor forteltet der han for anledningen bor og triller på en traktor mens mor gjør noe annet, eller det er en skokk i ulik alder på lekeplassen.

På lekeplassen er observasjonen nesten enda mer interessant, for der er det ingen voksne som står og passer på barna mens de leker! Én og annen er det selvsagt, men de er ofte sammen med små barn som ikke kan gjøre seg forstått i møte med andre barn på et ukjent språk.

Og – når jeg så tydelig legger merke til denne leken på ferie, så lurer jeg samtidig også på: Forsvinner leken? Sånn i hverdagen, mener jeg. Hvis ikke hadde jeg vel ikke bitt meg sånn merke i det?

Organisert hverdag

Nå tenker jeg kanskje ikke aller mest på de minste barna. Barnehagebarna leker, både om formiddagen og om ettermiddagen. De er enda ikke blitt offer for den organiserte aktiviteten. I alle fall ikke de fleste av dem.

De litt større barna, derimot? De har ukeplaner fulle av all verdens aktiviteter og foreldrene agerer som taxisjåfører og heiagjeng. Tiden da ungene gikk eller syklet til fritidsaktiviteter og fikk litt egentid uten foreldrene på sidelinja, synes i mange tilfeller å være forbi.

Og nå har for all del organiserte fritidsaktiviteter også en rekke positive sider! Ungene lærer å forplikte seg til noe. De må forholde seg til et sett med regler. Kanskje også mennesker litt ulik de menneskene de ellers tilbringer dagene rundt, både av barn og voksne.

Ikke minst får de bruke tiden på noe de finner meningsfylt. Bekymringen min ligger bare i at det ikke blir tid igjen til leken. Den livsviktige leken! Der hvor de skal øve seg på å bli voksne! Ja, for lek er jo veldig ofte ikke noe annet enn en forenklet imitasjon av de voksnes verden.

For noen av de samme grunnene mener jeg også at det er viktig at nærskolene bevares.
Les mer HER

Forsvinner leken

Enda mer bekymringsverdig er det kanskje at det langt på vei er vi voksne som stikker kjepper i hjulene for denne leken. Som bestemmer at det må minst fire treningsøkter i uka til for en niåring for å bli til noe her i verden. Som åpner opp for at de håpefulle skal både få spille fotball og ishockey.

Jeg kan si mye om hva jeg tror er konsekvensene av et slikt råkjør på barn i barneskolealder, men nå var det dette med at leken forsvinner som var fokus. For det er kan hende den mest alvorlige konsekvensen.

Om unger ikke lenger har tid til å leke, eller enda verre – glemmer hvordan de leker – hvordan skal de da kunne bearbeide det som skjer dem? Det er ikke alltid at alt skal, bør eller trenger å bli snakket i hjel om ungene bare får leke ting ut.

Vi har erfart det selv her hjemme. Med to av ungene innlagt på sykehuset for forholdsvis alvorlige tilfeller i så ung alder at de ikke hadde noe særlig til språk. Der den ene fikk bevisst leketerapi for å bearbeide, fikk den andre ingenting. Det ser vi senvirkninger av den dag i dag, flere år senere.

Likefullt fratar vi med dagens måte å leve på ungene mulighet til å leke. Aner vi egentlig senvirkningene av det?

Når leken forsvinner

Tanken slo meg også da vi var i Astrid Lindgrens värld forleden dag. Hennes univers er jo diametralt fra vårt. Der lever ungene i sin egen verden mens de voksne styrer med sitt.

Pippi kan vel sies å være ytterpunktet, men se bare på barna i Bullerbyn eller på Saltkråkan. Der er de voksne bare noe så nært som statister. Noen som bare kaller inn til måltider eller … tja, hva skal vi si om Farbror Melker? Ungene holder på med sitt. Utforsker omgivelsene, passer på hverandre, utvikler fantasien.

Jeg frykter at Astrid Lindgrens univers – og hennes samtidige, som Anne Cath. Vestly – med tiden nå vil bli mer og mer ubegripelig for barn. Ja, for når leken forsvinner, så forsvinner også langt på vei fantasien. Og når fantasien forsvinner? Hujedamej!

En verden av fargeløse voksne og barn. Uten evne til å late som at sykkelen er en galloperende hest eller se for seg at det store treet som ligger veltet i skauen faktisk er et tog. Eller at man selv er en storbonde med åker og eng?

Men, hvordan skal man ellers forstå historien om Nils Karlsson Pyssling eller synes at det er skrekkelig spennende når Pippi er tingleter? Om man ikke har fantasien?

En trist utvikling

Barna våre liker å leke. Det er ikke alltid at leken kommer i gang like lett, men når de først setter i gang er det nesten ingenting som stopper dem. Jeg stopper dem i alle fall ikke. Ikke engang for å spørre om de er sultne; det merker de tidsnok selv. Kan jeg unngå det, lar jeg ingenting forstyrre leken.

Det er bare så synd, at det så sjelden er noen å leke med sånn i hverdagen. Da er de fleste ungene som regel så opptatt at det er ikke tid til sånt. Den tiden som ikke er bundet opp i noe, har jeg et inntrykk av at er forbeholdt hvile fordi alt annet krever så mye av barna. De blir slitne.

Men når leken forsvinner, hva har barna våre igjen da? Bare en masse plikter og klokkesletter og regler igjen å forholde seg til? Og hva med voksenlivet? En tilværelse uten å kunne balansere på en strek som kommer min vei (eller omvendt, da), hinkelhopp, en fjellknaus å passe seg for fordi det helt bestemt må være et troll, et tre å klatre i; jeg hadde kjedet meg i hjel! Så grått!

Nå står hverdagen snart for tur. Alt som er organisert. Hjelp barna til å bevare leken. Gi dem tid. Ikke din tid, men deres. Kanskje holder det med én fritidsaktivitet, kanskje må ikke helgene fylles med så mye av det vi tror barna vil ha moro av. Kanskje skal vi bare gi dem leken? Stenge av Internett og finne fram en boks, et par stylter eller – ingen verdens ting. Ungene er ustyrt med fantasi nok til å finne ut av det. Om bare ikke leken forsvinner.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg