Det satte spor
Det satte spor. Jeg får et bilde opp for mitt indre øye, og jeg grøsser. Helt plutselig er det der. Uten forvarsel, uten en åpenbar trigger. Bildet viser en blodig finger og det velter seg i magen. Fingeren er min – og bildet et år gammelt.
Forbud!
«Jeg skulle ha slakta et par overskuddshaner», nevnte jeg like før helga. «Det er bare å ta dem det», mente husbonden. «Du skal ikke slakte noen ting!» konstaterte min gode venn naboen, med vekt på ikke. «Det har du forbud mot!»
«Hva er sjansen for at det skal gå galt to ganger, da?» argumenterte husbonden. Jeg bare så på ham og hevet øyebryna. «I denne husholdningen? Stor!» Naboen nikket anerkjennende. «Nettopp!»
Det satte spor
I dag er det et år siden det jeg slaktet høner og jeg traff venstre pekefinger i stedet for høna. Det føles imidlertid ikke ut som om det er så lenge siden, men det har kan hende å gjøre med at det opptok såpass mye tid i etterkant og skapte så mye trøbbel.
Det var øks, det var blod og det var ei halvdød høne.
Hele historien kan du lese HER
Der og da tok jeg det med en gedigen porsjon humor, og det gjør jeg nok for så vidt fortsatt. Likevel har jeg nok ikke vært like tøff hele dette siste året. Det satte spor, og jeg har enormt med omsorg for meg selv når jeg tenker tilbake på en del av episodene fra sykehuset.
Jeg får litt vondt av meg selv når jeg ser for meg timene etter narkose, der jeg lå alene i senga. Kvalm og utmattet mens jeg gled inn og ut av en urolig søvn. Jeg var aldri direkte redd, men i ettertid ser jeg at det kostet mye krefter å ta det med humør selv om jeg ikke helt ser hvordan jeg ellers skulle tatt det. Også var det det bildet …
Et godt år
Men, det var jo ikke bare den dumme fingeren. «I år må jeg jo egentlig si meg fornøyd med året», kommenterte jeg til husbonden da vi passerte sykehuset på vei hjem fra ferie. «I år har jeg jo faktisk tilbragt flere netter i campingvogna enn på Kalnes!»
«Forsiktig nå», sa husbonden, og minnet meg på at jeg allerede har hatt én natt der i år. «Året er ikke over ennå!» Men i fjor var det ekstremt, altså, det var det.
Jeg har jo skrevet litt om hvordan det å fylle på energikontoen gjennom bevegelse er viktig for meg, og nettopp den episoden med fingeren er en vesentlig grunn for det nyttårsforsettet.
Nyttårsforsett kan være på godt og vondt. I år la jeg en plan!
Planen kan du lese HER
Selv om det «bare» var en finger, så krever det av hele kroppen når det blir så omfattende som det faktisk gjorde. Når det i tillegg kom på toppen av «alt annet», som det jo gjerne gjør, da gjelder det å ha litt å gå på.
Det satte spor
I dag er fingeren ganske pen å se på, utgangspunktet tatt i betraktning. Jeg rispet meg på hønsenettingen for et par uker siden (noe som gjorde usannsynlig vondt) og har et lite arr fra det, men arret er pent. Legene gjorde en god jobb med å brodere meg sammen etter å ha plukket fjær til de selv så mannen med ljåen.
Etter åtte uker slapp jeg endelig unna bandasjene!
Les gledesinnlegget HER og se utviklingen i bildekarusell
Jeg har gjort en god jobb selv også med å trene fingeren i etterkant, men innser at den nok aldri helt vil la meg glemme. Den er fortsatt temmelig stiv. Flere ganger om dagen tar jeg meg i helt ubevisst å tøye den, og det er ikke bare av gammel vane. Det trengs.
Jeg har fått streng beskjed om å ta fingeren med på alt jeg gjør, men det er likevel en del den faller ut av. Styrken og til dels finmotorikken mangler. Kanskje med tiden, eller så vil den bare ikke være behjelpelig med å sette håret i hestehale noe mer. For eksempel. Det satte spor.
En artig historie
Det gikk bra. Og selv om jeg til tider hjemsøkes av synet av fingeren rett etter at øksa traff, så er det jo en artig historie selv om det satte spor. Jeg mener: Når jeg først skulle skaffe meg et skikkelig arr, så er det helt greit at det følger en skikkelig historie med også, ikke sant?
Jeg liker at hendene mine viser liv. At de gjenspeiler det jeg fyller dagene med. Træler, møkk, kutt, arr, …
Men overskuddshanene? De får nok noen andre ta. For jeg tar ikke sjansen.
De siste hønene som ble igjen i fjor tok forresten bestefar. Det var et par dager før jeg ble innlagt på sykehuset med infeksjoner og verk og det hele. «Sku’ vi tatt de hønene?»
Jeg fikk en hel uke på ortopedisk døgnpost etter slakta.
Få et tilbakeblikk HER
Jeg hadde akkurat klargjort meg for å reise til Oslo Spektrum og kore Alexandra Rotan, men stod først da ute på låven med en finger i fatle, stivpyntet og skikkelig, mens hodeløse høns danset rundt meg ettersom bestefar rev (!) hodet av dem slik de gjorde i gamledager. Det var kanskje den mest absurde opplevelsen av alle i fjor høst.
Én ting er i alle fall sikkert: Livet på landet blir aldri kjedelig! Ikke på Fjellborg, i alle fall.
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
