Sykehusliv: En uke i bilder fra rom 6
Denne uka i bilder blir utelukkende en dokumentasjon av husmoras sykehusliv. Hva som har skjedd hjemme på Fjellborg har jeg lite oversikt over all den tid jeg knapt har vært der, men uka på sykehus har vært forholdsvis innholdsrik.
Høne til 2 700 spenn
Å slakte høner er temmelig risikabelt. Det vet jeg nå. Jeg har lagt bak meg seks netter på sykehus nå, og enda er jeg ikke skrevet ut. Det begynte søndag forrige uke …
Gikk du glipp av begynnelsen på historien om husmora som skulle slakte høns?
Du finner den HER.
Da måtte jeg en tur om skadepoliklinikken fordi smertene i den skadde fingeren var så sterke. Et fornuftig besøk, viste det seg, for såret var fullt av værk og måtte åpnes. Jeg fikk med meg en ny antibiotikakur og nytt håp og dro hjem. Hjemme lo vi med galgenhumor over høna som så langt hadde kostet 2 700 spenn i egenandeler og medisiner.

Dagen etter lo jeg ikke. Snarere hylgråt jeg, der jeg nok en gang lå på skadepoliklinikkens undersøkelsesbenk og vred meg i smerte. Fingeren og hodet kjempet om førsteplass på smertepallen. Selvmedlidenheten kuppet imidlertid hele kampen da jeg innså at sykehusliv nå vår et faktum. Igjen. «Vi må nok legge deg inn.»
Jeg vet jo at sykehusliv er kostbare saker for staten. Du legges ikke inn for bagateller. Så var kanskje skaden større enn jeg først trodde.

Ny adresse: Rom 6
«Har de bedt deg trille meg til psykiatrisk?» spurte jeg den unge portøren som skulle frakte meg fra skadepoliklinikken. Vi beveget oss i rask retning mot den delen av sykehuset, og jeg tenkte at legene kanskje tenkte det var like greit å beskytte meg mot meg selv og flere hønemord først som sist. Man vet jo aldri, ikke sant?
Jeg fikk imidlertid et hyggelig rom på ortopedisk døgnpost. Rom 6 har siden vært min adresse, for det som først skulle være bare én natt ble til to og tre, og til slutt ble det sykehusliv hele uka. Tjoho!

Sykehusliv med høy trivselfaktor
Men, rett skal være rett, altså. Sykehusliv er slettes ikke så ille. I alle fall ikke med så godt stell som jeg får her. Sykepleierne og helsefagarbeiderne og lærlingene i sistnevnte fag; de er helt makaløse hele gjengen! De steller så pent med meg, gir meg alt jeg trenger av medisiner, drikke og hjelp. De deler historier fra sine egne hjemland (det viser seg at de har et helt annet forhold til høns både i Kongo, Etiopia, Sri Lanka, Albania og Bosnia enn her). De har god humor og får meg til å le, og sørger for høy trivselfaktor, alle som én. Tusen, tusen takk!
Ja, og for ikke å snakke om maten! Så mye god, gammeldags husmannskost til alle måltider. Laks og poteter:

Loff og lunsjkake, ferdig skåret for en stakkar:

Du føler deg litt tre år når du ikke klarer å håndtere en kniv, altså, og må få kyllingfileten servert slik:

Og dessert:

Vafler fra sykehuskafeen er dessuten blitt sykehuslivets store favoritt, og jeg gir meg selv ei plate i premie etter ekstra tøffe og smertefulle runder.

Selv om sykehusliv gjør meg ganske uvirksom, så har jeg i det minste fått masse inspirasjon til å jobbe på kjøkkenet når jeg vel blir frisk igjen.
Sykehusliv blir fort rutinepreget, det også. Intravenøs antibiotika og smertestillende av alle slag til faste tider. Mat. Blodtrykksmålinger. Som den yngste pasienten har jeg ledet blodtrykksligaen så overlegent at overtrykket har bydd på mange bekymringsrynker hos sykepleierne.
Full narkose og fjør i finger’n
Sykehuslivet nådde imidlertid en foreløpig topp på fredag. Da ble jeg lagt i full narkose og plassert på operasjonsbordet. For å ha slakta ei høne! Hva gir du meg?

Nervene var heldigvis intakte, men kirurgene hadde noe forbauset plukket ut en masse fjør av meg. «Det tok jo aldri slutt!» fortalte de meg etterpå, med trykk på aldri. Nei, altså … Jeg plukket fjør fra vaskemaskinen min i tre år etter å ha vaska ei høne, jeg, så det overrasker ikke meg. Kirurgene, derimot, gjorde seg en ny yrkesmessig erfaring.
Fikk du ikke med deg at jeg vaska høna mi, sier du?
Fortvil ikke, du kan lese historien HER.
Jeg hadde også utviklet nekrose på et større område av fingeren. Der ligger vel egentlig årsaken til et fortsatt sykehusliv også. Såret må vurderes for hudtransplantasjon, noe jeg «med stor sannsynlighet» må forberede meg på. Svaret får jeg antakelig i morgen.

Sykehuslivet er en øvelse
Inntil da lever jeg sykehuslivet videre. Jeg takker min skaper for evnen til å trives i eget selskap, fravær av evne til å kjede meg, og rasjonell tankegang. Også ovennevnte hvitkledde, da. Sykehuslivet er ganske allright, om jeg ser det sånn isolert sett.
Savnet etter de der hjemme er der, men vi snakkes daglig både på vanlig telefon og videosamtaler. Et par dager med noen timers perm har jeg også fått. Ikke å forglemme hjelp fra venner og familie, og hyggelige meldinger og «samtaler» og god bedring-ønsker fra både de jeg daglig har rundt meg og blogg- og Instagram-følgere. Det setter jeg veldig pris på!

Til syvende og sist så er jo sykehusliv i stor grad en øvelse i «det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det». Jeg har forsøkt å ta det med humor. Det gjør smertene litt lettere å holde ut når jeg ser det absurde i hva én høne har stelt i stand og at kirurgene har operert hønsefjør ut av kroppen min. Jeg går under tilfellet chicken’s revenge på avdelingen her.
Neste uke?
Ja, så der har du altså uka oppdatert i bilder for denne uka. Ikke hverdagsliv, akkurat, men dette året har sykehusliv også langt på vei vært hverdag. Fra tid til annen er dét også en del av livet. Så får vi se hva den neste bringer. Jeg håper den tar meg hjem til Fjellborg og de fire gutta mine, i alle fall. Også håper jeg du får en fin uke også, og at vi sees over nye oppdateringer fra Hverdagen på Fjellborg.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg







4 Comments
Maria O.
Åhh, du kan altså det med å gjøre livet spennende, og da snakker jeg ikke bare om dine evmer til å fortelle levende! Det var kanskje ikke noen overveldende stor overraskelse at den fingeren ble betent, men at det skulle bli SÅ skikkelig – det synes jeg nesten var litt i overkant, altså! Det spørs om man må gå over til giljotin, eller no. Never mind, det er kanskje best å bare la det være.
Ønsker deg riktig god bedring! Tør ikke spå noe om odds for ditten og datten, men HÅPER i alle fall sykehuset snart får se litt mindre til deg!
Husmora
Giljotin! Nå snakker vi forretningsidé for eiere av hobbyhøns
Mona
Nei men kjære deg! Snakk om å være så uheldig <3 Godt du fortsatt har humør, det er ingen selvfølge når man er med på slikt. Du må gjerne ta en tur innom de som behandla deg sist og spørre om hvordan det er mulig at de ikke fikk ut den fjøra med det samme <3 Men alvorligtalt, håper du får samlet noen krefter når du først ligger der- at ikke alt forsvinner i smerter og styr. Pass på deg selv nå, er glad i deg vettu <3
Husmora
Det var masse sånne småfjør som kun kunne sees med lupe. De satt imidlertid godt, så mye som det såret har blitt skyllet! Men ja, jeg fikk i aller høyeste grad hvilt og samlet krefter. Gleder meg til fingeren kan brukes igjen, for nå er jeg full av ideer Glad i deg også ❤️