Det hjertet er fullt av

Det sies at det hjertet er fullt av renner munnen over med. Akkurat nå er hjertet mitt fylt av glede over all den deilige maten vi kan sanke i egen hage, og det skal også dagens blogginnlegg handle om.

Lykken er …

Da jeg satte meg ned for å skrive i dag var det egentlig et helt annet tema jeg hadde i tankene, men heldigvis er det jeg som er sjef på denne bloggen. Derfor kan jeg skrive hva jeg vil. Flaks er jammen det, for det hjertet er fullt av renner jo gjerne munnen over med. Eller fingrene, i dette tilfellet.

Jeg sitter ved langbordet på kjøkkenet. På den ene siden har jeg (selvsagt) en kaffekopp. På motsatt side står det et kvart hundre flasker med fersk honning. Jeg tappet den like før lunsj. Nå har den fått etiketter og venter på levering til trofaste honningkunder.

Jeg kan ikke hjelpe for det, men jeg kjenner på stolthet når jeg kaster et blikk på honningen. Det ble ikke all verdens honning i år; femti kilo er halvparten av fjoråret, og langt under normalen. Like fullt er det egenprodusert mat. Laget av nektaren som biene våre har funnet på og rundt Fjellborg. Honningen vår er et produkt jeg er stolt av.

Det hjertet er fullt av

På komfyren står en stor kjele med tomater og putrer. Jeg var i drivhuset i går ettermiddag og høstet dem. Nesten ti kilo hadde jeg med i kurven inn! Nå skal de bli til tomatpuré som skal hermetiseres og ha til middager utover vinteren.

På kjøkkenbenken står en annen kurv og det kurven renner over med er hjertet fullt av. Jeg kjenner oppriktig glede over alt det gode som er i kurven. Glede, men også ydmykhet.

På denne tiden av året får vi virkelig lønn for strevet lagt ned tidligere på sesongen.
Les mer HER

I kurven ligger en anselig mengde aspargesbønner. Nok til et års forbruk som middagstilbehør, helt sikkert. Det er mye mat, det! Det ligger også to store brokkoli og to blomkålhoder der. Middagstilbehør, det også. Jeg skal forvelle alt sammen og fryse ned i passende porsjoner slik at jeg bare kan hente opp fra fryseren når vi skal ha en middag det vil smake godt til.

På toppen ligger en fem, seks paprikaer. Flotte, røde. Ureist, fra drivhuset. Jeg har ikke riktig bestemt meg for hva jeg skal gjøre med dem, men jeg tror at i alle fall én av dem skal skjæres opp og serveres sammen med staver av gulrot, kålrot og selleri fra kjøkkenhagen her, og en dip laget på de siste friske urtene fra drivhuset.

Så heldig kan man være

Tenk så heldige vi er, som har så mye god mat! Like utenfor døra! Jeg vet at jeg har skrevet det mange ganger før også, men du vet; det hjertet er fullt av. Og den klyp meg i armen-følelsen går liksom aldri helt over. Er det virkelig vår mat, alt sammen?

Det er kanskje det aller, aller beste med hele sjølbergerhverdagen. Å høste av arbeidet, med alt hva det innebærer. Riktignok har det ikke kommet av seg selv, og der kommer også ydmykheten inn, for det er slettes ikke min fortjeneste alene, men all denne gode maten fordi vi har gitt det et forsøk. Ikke slutter jeg å la meg fascinere av naturen heller. Og at en brokkoli kan bli til? I min hage! Nei, det syns jeg er bælmoro, som det heter seg her på våre kanter.

Det er forresten mye godt med sjølbergerhverdagen.
Se bare HER

Man skulle kanskje tro at denne fascinasjonen gikk over med erfaring? Tvert i mot, er min erfaring. Jo mer jeg lærer og jo mer jeg mestrer, jo mer fascinert blir jeg over alt som er mulig. Jo mer klar blir jeg også over det faktum av at mat ikke er noe man skal ta for gitt å ha på bordet. Kanskje er det nettopp derfor hjertet blir så fullt av glede når det funker?

Det hjertet er fullt av renner kjøkkenhagen over av?

Fortsatt står det mye mat igjen der ute i kjøkkenhagen, drivhuset og frukthagen. Gulrøtter, rødbeter, kålrot, poteter, selleri, flere tomater, mais og en hel del til. Det hjertet er fullt av renner også kjøkkenhagen over av?

Veslebror og jeg la planer for en del av det i morges, på vei til barnehagen. Neste uke er det høstferie, og vi ble enig om å sette av en dag til det høstferien opprinnelig var til for: Å ta opp poteter. Veslebror syntes nemlig at potetferie hørtes veldig spennende ut.

Vi ble dessuten enig om å gjøre det til en hyggelig dag, med kake, saft og kaffe servert i hagen mellom slaga. Ikke kan vi vel ta opp poteter og gjøre gårdsarbeid uten noe godt til kaffi’n? Veslebror mente på at vi kanskje burde invitere noen på besøk den dagen også, for det må man liksom når det er kake. Vi får se, vi får se. Potetene skal i alle fall opp!

Å arbeide sammen kan være rett så hyggelig. Ikke er det farlig å be om hjelp heller, forresten!
Se bare HER

Og – mens vi venter på høstferien skal jeg forvelle grønnsakene og røre honning og hermetisere tomater. Høsten er ikke tiden for å ligge på latsiden for sjølbergeren, nei! Hva er ditt hjerte fullt av for tiden?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg