Sjølbergerhverdagen går inn i en ny fase etter slakta. Vi nærmer oss vinterhvilen og må ned i turtall, men hvordan? Og hva nå?

Når arbeidsmengden er stor i en sjølbergers liv, gjelder det å telle sine velsignelser. Å finne det riktige perspektivet er avgjørende for å holde seg i gang.

Endelig helg. Det har jeg jammen fortjent etter denne dagen, når drivstofftanken er tom, kortet glemt, Toro-kaka (!) mislykkes og en sko er roten til alt kaos.

Å være i vater, holde balansen; kall det hva du vil. En deilig følelse er det uansett, når en føler at en står støtt på to ben og har hodet over vannet.

Morgenstund har gull i munn. Eller en myk start, i nærmest bokstavelig talt stand. Aller helst skulle jeg gjerne ha sovet til klokka ringte, men når dét ikke skjedde var det likevel en godt start på dagen.

Her har både husbond og barn vært på speiderleir den siste uka, men nå er de snart hjemme. Jeg er spent: Får jeg hjem de samme ungene som jeg sendte avgårde?

I dag koster vi på oss litt lørdagsunderholdning i form av et vil du aldri-dilemma. Svaret er selvsagt. Eller, er det?

Vi er på vei inn i helga på Fjellborg. Det blir imidlertid ingen helg på latsiden dette. Likevel tar vi en liten pust i bakken i kveld. Det er fortjent etter en lang dag.

Dessert gir en følelse av noe ekstraordinært på en hverdag. Kanskje er det derfor vi er glad i dessert her på Fjellborg? Også er det jo innmari godt, da, og en fin tradisjon å ta vare på.

Så var 2023 over og et flott år ligger bak oss. Men, hva var egentlig årets beste øyeblikk? Jeg har bladd i minneboka og laget en liten topp 5-liste. Nyttårsaften I dag er det nyttårsaften. Årets siste dag. Akkurat dét er litt rart å tenke på selv om nyttårsaften for øvrig ikke er en dag med spesielt stor betydning her på Fjellborg. Det er en dag hvor vi i bunn og grunn bare venter på at klokka kan bikke midnatt slik at vi kan gå å legge oss. Heldigvis gjør vi ventetiden til leggetid kortere ved å ha hyggelig selskap, da. Vi feirer alltid sammen med naboen vår og i…