Første gang for alt

Det er en første gang for alt. Det fikk jeg også erfare da jeg gjennomførte årets første virkelige økt i bigården forleden dag.

Ikke alltid lett å planlegge første gang

Våren er min sann en lunefull tid. Det har jeg vel i grunnen alltid visst, men etter at jeg ble birøkter har jeg blitt det virkelig bevisst. Varmt, kaldt, varmt, vindfullt; det er mange hensyn å ta nå på våren. Biene er på sitt svakeste, og jeg vil ikke gjøre noe som kan gjøre hverdagen tyngre for dem enn den kan hende allerede er.

Derfor er det ikke bare, bare å planlegge årets første virkelige økt i bigården heller. Jeg vil liksom at alt skal klaffe. Været, trekket, min egen tid, ikke minst. Jeg vil gjerne ha godt tid når jeg er i bigården, og særlig ved årets første røkt.

Hvorfor er været så viktig når jeg er i bigården?
Det svarer jeg på HER

Men, det er en første gang for alt. Også den første, virkelige økta i bigården for sesongen. I påska fikk jeg det gjort! Det besøket avslørte at det aller meste var som jeg kunne forvente. På godt og vondt.

Så langt, alt vel

Jeg valgte meg en riktig solskinnsdag. Husbonden arbeidet og ungene var bortreist. Dermed hadde jeg nærmest all tid i verden i bigården.

Jeg renset bunnbrett, byttet ødelagte rammer, satte inn pakkvegger etter behov og gjorde det så fint og flott som jeg bare kunne for mine små venner. Ikke minst så jeg etter hvorvidt eggleggingen var i gang i de forskjellige kubene.

Nysgjerrig på hva bikuben egentlig består av?
Ta en titt HER

Det var den. Egg, larver og forseglet yngel. Det er, som sagt, en første gang for alt, og det første besøket i bigården på våren er i grunnen det aller, aller morsomste. Å få se igjen alle biene er én ting, men også det å kjenne hvordan alt liksom bare sitter i fingrene. At alt jeg frykter å ha glemt gjennom en lang vinter fortsatt sitter i ryggmargen.

Jeg så til dronning Annabeth, dronning Britt, Camilla og Gertrud, så langt, alt vel.

Hvorfor i alle dager kaller jeg dronningene mine det jeg gjør?
Les mer HER

Det er en første gang for alt

Så var det dronning Fredrikke, da. Hun bød på litt trøbbel helt på tampen av fjorårssesongen. En dag jeg kom i bigården, fant jeg plutselig 40 nødceller, hvilket bare kunne bety at dronninga var vekk. Siden det var sent på sesongen og jeg gjerne ville gi bifolket en sjanse gjennom vinteren, kjøpte jeg i siste liten en ferdig parret dronning og førte inn i kuben.

Vil du lese mer om den hektiske sluttspurten på fjorårssesongen?
Da kan du ta en titt HER

Den nye dronninga var knapt innført, før vi her på Fjellborg dro på oss en heftig sykdomsrunde. For birøkterens del, innebar den runden tre uker med bronkitt og et par ribbensbrist. Jeg hadde ikke stort annet valg enn å satse på at naturen klarte seg selv. Det hadde jeg jo for så vidt gitt den alle forutsetninger for også.

Men, det er en første gang for alt. Også vintertap. Det erfarte jeg da jeg åpnet kuben til dronning Fredrikke nå i påska. Der var det ikke en eneste levende bie igjen.

Hva skjedde?

Jeg er ikke helt sikker på hva som skjedde. En stund etter at den nye dronningen ble innført, vintret vi inn biene. De hadde trukket ned alt fôret og også forsynt seg en hel del av det. Dessuten, da jeg var i bigården sent i vinter og så etter livstegn, så var bifolket til dronning Fredrikke i live!

Jeg kan bare spekulere, men jeg holder det for sannsynlig at dronningen ikke har blitt godtatt. Eventuelt at det var en nødcelle jeg hadde oversett. Uansett har det nok ikke vært noen dronning i bifolket gjennom vinteren. Det har i sin tur ført til at eggleggingen, naturlig nok, ikke har kommet i gang. Dermed har det ikke kommet til noen nye bier etter som vinterbiene har begynt å dø ut. Til slutt har de antakelig blitt for få til å kunne holde det i gang. I mangel på dronning var de jo dessuten dømt til å mislykkes.

Det er jo ikke stort å gjøre ved, det. Kjedelig er det, men ikke helt uventet etter som det var trøbbel i denne kuben allerede på tampen av fjorårssesongen. Jeg gjorde de tiltakene jeg kunne for å berge den, men naturen gikk likevel sin gang. Både hos bifolket og hos menneskefolket. Hadde jeg, dersom det var mulig (og det vet jeg jo ikke sikkert), oppdaget noe mistenkelig ved innvintring, kunne jeg ha slått sammen bifolket med et annet, men ellers godtar jeg at slikt hender fra tid til annen.

Det var min fjerde vinter som birøkter og mitt første vintertap. Det er, sett i et større perspektiv, en veldig god statistikk. Så har jeg også fått erfare det. Jeg rydder opp, og gnur på videre. Akkurat nå har jeg større bekymringer rundt de levende enn de døde. De levende er maur, men det kan vi snakke mer om siden.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg