Birøkter og mamma

Hvordan går det å kombinere rollen som birøkter og mamma i en til dels hektisk hverdag? I dag deler jeg mine erfaringer rundt dette.

Birøkter og …

Jeg har valgt å kalle innlegget i dag for Birøkter og mamma. Det kunne like gjerne hett Birøkter og forelder. Birøkter og familieliv.

Det er ikke om man er mamma eller pappa som er det vesentlige, men hvordan jeg kombinerer rollen som birøkter og forelder i en til dels hektisk hverdag. Jeg vet at en del som går og lukter litt på birøkt også lurer på dette. For hvor lang tid tar det egentlig å være birøkter? Hvor gjør man av ungene mens man selv er i bigården? Når passer det best?

Dette er spørsmål som hele tiden har vært aktuelle her hos oss også. Å finne tid til å røkte biene samtidig som man skal «røkte» unger, hus og hjem; det er en liten kabal. Det må være en ærlig sak, og etter egne erfaringer i oppstartsfasen som birøkter, så er jeg opptatt av ærlighet når folk som er interessert i bier spør meg til råds.

Birøkter og mamma

Vi, eller ærlig talt (!) jeg, begynte med bier i 2021. Riktignok under sterk oppfordring fra husbonden, og egentlig også veslekæll som er veldig glad i honning. Da var barna 2, 7 og 10 år gamle. For de to eldstes vedkommende var det ikke noen utfordring med å kombinere det å være birøkter og mamma. De var allerede da selvgående og klarte fint å være hjemme alene en stund.

Historien om hvordan det ble birøkt på Fjellborg har jeg fortalt i et tidligere innlegg.
Du finner det HER

Verre var det med tanke på veslebror. Han var to år og enda ikke begynt i barnehagen.

Selvsagt kunne storebrødrene innimellom benyttes som barnepiker. Husbonden var jo også på banen, så det stod jo ikke på det. Likevel var det periodevis utfordrende, særlig gjennom den første sesongen.

For: I en birøkters arbeidshverdag, så er det biene som er sjef. Når birøkteren da også har en to år gammel sjef på hjemmebane, så kan det fort bli litt klinsj. Biene må i stor grad få sitt tilsyn når det passer dem, og da må birøkteren tilpasse seg. De største utfordringene jeg da opplevde som birøkter og mamma, var å få været, forholdene i bikubene og tilgangen på barnepass til å samstemmes.

Utenfor min makt

Biene bør fortrinnsvis stelles når det er godt vær – både før, under og etter bigårdsbesøket. Da er biene på sitt roligste, og det gjør røkterarbeidet langt enklere. Den norske sommeren kan være lunefull i så måte, og jeg har vel aldri fulgt så mye med på været som etter jeg ble birøkter.

Birøkt: Utbygd tavle med bier. Å være fersk birøkter

I perioder med lavtrykk på sommeren har jeg nesten ikke annet valg enn å løpe bort i bigården mellom bygene for å stelle biene når det er opphold. I valget mellom to onder – regn eller fare for regn – så velger mann det minste. Dét er ikke bare, bare når du har barn hjemme. Og å stelle biene, det må du. Hvis ikke øker risikoen for blokkering, sverming og det som verre er, og det vil man jo helst unngå.

Jeg følte på mye stress den første tiden. Som birøkter og mamma kunne jeg rett og slett ikke være to steder på én gang, selv om jeg burde.

En annen utfordring

I tillegg hadde jeg en utfordring med sola. En bagatell, i det store og det hele, men jeg har likevel opplevd at det påvirker arbeidet mitt i bigården hvor sola står på himmelen. Først og fremst bør bigårdsstellet foregå på dagtid. Da er biene ute og flyr og det er færre bier å forholde seg til i kuben.

Dernest foretrekker jeg å arbeide i bigården når sola ikke står rett på! Da blir det nemlig ulidelig varmt inne i birøkterdrakten på de varmeste dagene. Når det blir varmt nok, svekkes konsentrasjonen og jeg gjør flere feil. Det ikke bare vet jeg, men jeg har også erfart det.

Det gir forholdsvis ganske bestemte luker av tid i løpet av en dag for når birøkten bør utføres. Ikke for at det ikke går an å gjøre på andre tider, men for at det er det mest optimale. Der bigården vår er plassert, betyr dette i praksis at birøkten bør foregå på dagtid, aller helst mellom 10 og 14.

Da er det ikke bare, bare å være birøkter og mamma med en toåring hjemme. Umulig? Absolutt ikke, men skulle jeg gått tilbake og gjort noe annerledes, så hadde jeg kanskje ventet et år. Da hadde veslebror begynt i barnehagen, og jeg hadde unngått det ekstra stressmoment i hverdagen som mangel på umiddelbar barnevakt gav meg som fersk birøkter.

Bigårdsplassering

Veslebror begynte i barnehagen sensommeren 2021. Utfordringene nevnt over var med andre ord begrenset til én sesong. Bigården kunne selvsagt vært plassert på et annet sted for å avhjelpe, men det ville likevel vært en kortvarig løsning.

Bigårdsplasseringen er nemlig også helt essensiell når man er birøkter og mamma. Eller i det hele tatt skal forsøke å kombinere birøkt og familieliv. Jeg vil vel i grunnen strekke det så langt som til å si uansett. På det nivået av birøkt vi driver her på Fjellborg, så er det helt avgjørende at bigården er i nærheten. At vi ser bigården fra kjøkkenvinduet er sterkt medvirkende til at birøkten funker i hverdagen, og er det én ting jeg er opptatt av i hverdagen som sjølberger, så er det jo at det skal funke.

Jeg reiser ikke på ulike trekk (blomstring) med biene. De er standfaste, og er ikke lenger unna enn at jeg kan bruke bena ved de aller fleste besøkene. Det hjelper også på når jeg er birøkter og mamma, for det gir meg et større spillerom – selv uten tilgang på barnevakt.

Diagnosebrett og kubeskrape. Birøkter og mamma. Veslebror hjelper mamma i bigården

Det er klart at hvor vi bor spiller inn, men nå er veslebror blitt fem år. Han er i stor grad selvgående, og skulle det ikke være andre muligheter, så kan jeg faktisk gå i bigården mens han er alene hjemme. Mamma er ikke lenger unna enn at han kan se meg arbeide, og selv om han ikke under noen omstendigheter får gå ubeskyttet inn i bigården når jeg arbeider, så kan han likevel gå nært nok til å oppnå kontakt om det skulle trengs. Det hadde ikke gått om bigården var plassert kilometervis hjemmefra.

Rent konkret, så er altså bigårdsplassering absolutt noe å tenke på om du ønsker å kombinere birøkt med familieliv. Det er så absolutt relevant i hverdagen.

Birøkter og mamma

Å være birøkter og mamma krever absolutt en del mer planlegging enn «bare» å være birøkter. I alle fall om man står i en småbarnsfase, slik som vi har gjort så langt i birøkterkarrieren. Det er likevel ikke umulig, selv om barna innimellom må vente på tur og ha biene foran seg i køen. For eksempel er det et par uker i juli som er utelukket for sommerferie av hensyn til honninghøsten. Kan hende må de vente et par timer lenger før vi kan dra på elva en dag, fordi mamma må i bigården først.

Jeg opplever imidlertid at det ikke gjør dem stort. Det mer enn oppveies når de får fersk honning fra egne bier! Ungene er nesten vel så stolte som birøkteren og mamma’n, når honningen er høstet, ferdigrørt og prøvesmakt. «Den har biene våre laget!» Dessuten kjenner de ingen andre barn som har bier hjemme, og det er også veldig stas, å ha noe som ikke alle andre har.

Veslebror spiser honning
Birøkter og mamma

Ungene får også aktivt delta i birøkten, på egne premisser. Vi har en birøkterdrakt i barnestørrelse liggende, og både veslekæll og veslebonden har vært med opptil flere ganger i bigården. Veslebror har det enda til gode, men mamma har sagt at i år skal ha få lov. Nå er han stor nok. Det er spennende å være med i bigården og se hvordan biene faktisk bor inne i kuben.

De får også være med når vi slynger honning. De skreller voks og slynger honning og tapper på glass og prøvesmaker. Enten det er som birøkter og mamma, eller sjølberger og mamma: Jeg har troa på å gi barna eierskap til det vi driver med gjennom delaktighet. Så langt har det svart seg med suksess.

Et famileprosjekt

Min erfaring er at det går helt fint å kombinere det å være birøkter og mamma. Det krever, som sagt, kanskje litt ekstra planlegging, men det er fullt gjennomførbart.

Jeg vil likevel ta til orde for at birøkt er et familieprosjekt. Det kommer selvsagt an på størrelsen på birøkten, men for oss, som driver på det som kan kalles et hobbynivå (om enn aldri så nyttig), er det helt avgjørende at alle er med på det. For, det er ikke til å komme fra at det tar tid!

Vi har for tiden fem produksjonskuber. For hvert besøk i bigården regner jeg 1-2 timer. Det kommer selvsagt litt an på hvor i sesongen vi er, men det går sjelden mindre enn én time i bigården. I tillegg kommer den tiden jeg bruker til å finne fram og å rydde bort igjen utstyret jeg har brukt, notatføring også videre.

To ganger i året høster og slynger vi honning. Det tar også sin tid, og binder oss også litt i forhold til når vi kan reise bort og ikke.

Nysgjerrig på honningens vei fra kube til glass?
Ta en titt HER

I perioder må jeg dessuten som birøkter være klar til nærmest å slippe det jeg har i hendene og stikke i bigården. Det gjelder særlig nå på våren, når biene er i vårutviklingen og plassen er en kritisk faktor for bienes ve og vel. Også i de mest hektiske trekkene utover sommeren må jeg være på alerten, for at ikke biene skal sverme. Det har skjedd at jeg har måttet sette bort kveldsstellet av en lillebror til en storebror for selv å gå i bigården og fange inn en sverm. Da gjelder det at vi har en enighet i bunnen om at det er verdt det.

Besværlig uke: Det er ikke gøy når biene svermer

Og – det har vi. Det er jeg som har hovedansvaret, fortrinnsvis gjennom kunnskap, men birøkten er et familieprosjekt. Noe annet kunne det ikke vært, for bier er husdyrhold.

Noen råd fra en birøkter og mamma

Helt avslutningsvis vil jeg som birøkter og mamma oppsummere det hele i noen konkrete råd til deg som går og funderer på om birøkt er noe for deg som har familie.

Først og fremst vil jeg jo bare si: Ja! Det funker. Det er gøy. Kjør på!

Men:

Ha en plan for hvordan du skal kombinere birøkt og familieliv. Tenk gjennom når du har anledning til å gjennomføre bigårdsbesøkene. Er du i behov av barnevakt? Har du tilgang på barnepass når du trenger det?
Tenk grundig gjennom hvor du plasserer bikubene dine. Det vil utgjøre en stor del av logistikken i Familien AS.
Begynn i det små. Se til at det funker før du eventuelt utvider birøkten, og om det er aktuelt, så la birøkten vokse i takt med at barna gjør det.
Inkludere alle i familien. Det gjør det enklere på alle måter og gir større forståelse fra alle kanter når du må prioritere birøkten – kanskje over noe annet.
Skap nysgjerrighet. La ungene delta i birøkten så langt det praktisk lar seg gjøre.

Også vil jeg helt til slutt be deg tenke gjennom en plan B. Ting skjer, i bigården så vel som på hjemmebane. Ha minst én person du kan lene deg på om det kniper. Alle stressmoment som kan elimineres ved å ha tenkt gjennom på forhånd, er til hjelp. Om hele familien ligger med omgangssyke og biene har svermetrang, så kan det være greit med hjelp.

Dette er forresten viktig både som birøkter, men også sjølberger.
Les et viktig innlegg om saken HER

Men, selvsagt: Ikke alt lar seg planlegge. Noen ganger må man bare velge å hoppe i det også, og håpe på det beste. For, det vil stort sett gå bra. Å være birøkter og mamma har tidvis sine utfordringer, men i det store og det hele går det veldig bra å kombinere de to rollene. Lurer du på om det vil funke for deg? Prøv! Og trenger du mer informasjon, så er du hjertelig velkommen til å spørre. Du finner kontaktinformasjon HER.