Hokus pokus i matboden

Å leve «enkelt» er mye arbeid, lange dager og lite fri, men så har det også en fantastisk fordel som det absolutt er verdt å løfte frem i lyset. En fordel som gjør alt arbeidet verdt det, og som vi knapt kan se for oss å bytte bort mot noe.

Husker du hvor godt det smakte? Da bestemor slo hjemmelaget saft i glasset ditt? Og du fikk hjemmelaget jordbærsyltetøy på det nystekte brødet? Det gjør jeg! Og det smakte som ingenting jeg fikk hjemme eller noe annet sted. Det gjaldt forresten alt hva bestemor lagde – og fortsatt lager – og det gjelder vel for de fleste av oss. Jeg husker det ennå godt fra barndommen, hvordan mamma alltid klaget over at hennes kjøttkaker ikke var i nærheten av å smake så himmelsk som kjøttkakene til hennes bestemor gjorde. Om sannheten skal frem, så smakte de ikke i nærheten av så godt som min bestemors kjøttkaker heller, men det er nå en annen sak.

I mine barneøyne kunne bestemor trylle. Hun kunne få alt til å smake godt! Jeg vet ikke hvorfor, men i mitt enkle barnesinn, så ville det aldri være mulig å lage det bestemor lagde. Det var noe bare hun kunne, og ingen andre! Mamma serverte også god mat, men jeg vokste opp på 80- og 90-tallet, og halvfabrikata var like vanlig på middagsbordet som furu og messing var det i interiøret. Bestemor lagde noe helt annet, og jeg var sikker på at det var sånt som bare bestemødre kunne. Det trodde jeg faktisk frem til jeg var godt inn i tjueårene, og hadde min helt egen ripsbusk og et plommetre. Hva var det nå bestemor pleide å gjøre med sånt? Kunne jeg…?

Tilfeldighetene ville ha det til at det fulgte en saftkoker med det første huset vårt da vi kjøpte det, i tillegg til denne ripsbusken og plommetreet. Så var vi i gang, og slik fortsatte det. Vi har prøvet og feilet, prøvd igjen og fått det til. Litt bedre for hvert år. Gjennom hele prosessen har bestemor vært tålmodig mentor, og på kjøkkenet her er det ikke lenger bare snakk om «know how», men også «know why». Det er ikke lenger bare saft heller, men syltetøy, marmelader, sirup, og mye mer. Jo mer vi lærer og blir trygge på, jo mer effektivt kan vi arbeide, og jo mer kan vi prøve. Læringskurven er stadig stigende, og det er kjempemoro, selv om stigningen nok ikke er like bratt som den var i begynnelsen.

Ingenting smaker som det bestemor lager, men det innså jeg allerede i tidlig barndom at ingenting kunne gjøre. Så var det heller ikke å oppnå identisk smak som bestemors mat som var målet, men å klare det selv! Å bevare kunnskapen, tradisjonen og å kunne leve av det vi har, fordi vi vet hvordan vi gjør det! Jeg, som alltid har trodd at å lage «bestemormat» var så forferdelig vanskelig, har oppdaget at det faktisk er ganske lett! Nå kunne man kanskje tro at jeg ble forferdelig skuffet i det jeg oppdaget at bestemor faktisk ikke kunne trylle, men sannheten er at jeg faktisk ble veldig glad, da sannheten gikk opp for meg. Tenk det! Jeg kunne gjøre det samme selv, og nå kan jeg servere hjemmelaget ripssaft og rørte jordbær ved kjøkkenbordet i det samme kjøkkenet som jeg selv fikk det servert som barn.

I kjelleren har vi en gammel matbod, med hyller, skuffer og skap. Flere ganger i uka er jeg innom der, men likevel kribler det like mye i magen hver eneste gang jeg lukker opp døra inn dit. Det er både med andakt og en følelse av å leve i skikkelig luksus, at jeg plukker med meg det jeg trenger fra hyllene der inne. Eplemos, solbærsaft, granskuddsirup, noen epler… Det er som å ha sin egen lille butikk full av deilige delikatesser, og vi føler oss så velsignet heldige, som har denne muligheten.

Ja! Det krever mye tid. Ja! Det krever mye arbeid. Ja! Det kan bli lange dager og sene kvelder. Gjennom hele sommeren og høsten sanker vi bær og plukker frukt. Safter, koker, sylter. Å gå rundt på kjøkkengulvet kan tidvis best sammenliknes med å vasse i en kjele av sukkerspinn. Det er syltetøyglass og flaskekorker på hver ledige plass, og det er kurver med mer frukt som venter på sin tur. Innimellom blir vi ordentlig lei, men motivasjonen er likevel på topp for å fortsette arbeidet, for det å gjennom hele vinteren kunne balansere ned kjellertrappa og gå inn i matboden, det er en glede så stor at den er verdt det alt sammen. Vi har ikke kjøpt saft eller syltetøy så lenge vi har bodd her på Fjellborg, for vi har mer enn nok å lage det av i hagen og skauen her. Matboden er helt enkelt fylt med smaken av hjemme, og den liker vi så godt at det er verdt alle de sene kveldene og de seige sokkene. Ja, veslebonden er til og med så glad i den smaken, at han heller foretrekker ripssaft fremfor Coca Cola når han får valget.

Nå er matboden full før vinteren. I hyllene står det saft at mange slag; både solbær, rips, eple og moreller. Det er hermetisert plommegrøt til søndagsdessertene, hjemmelaget vaniljesukker til vaflene og granskuddsirup til pannekakene. På rekke og rad står glass fylt med stikkelsbærsyltetøy, jordbærsyltetøy, eplemos og plommesyltetøy. Tørkede enebær til senhøstens gryteretter og kirsebærlikør til en sen lørdagskveld. I fryseren ligger det dessuten 28 kilo bringebær som det skal kokes syltetøy på, og det skal også fylle hyllene her, sammen med rognebærgeleen som også skal lages, bare tiden strekker til. Masse godt å kose seg med, mens vi venter på nok en vår og nok en sommer. Visst er det mye, men alt spises og drikkes med like stor andakt som om det bare var det ene glasset med syltetøy eller den ene flaska med saft. Vi vet hvor mye arbeid vi har lagt i det, og vi vet at dette har vært et velsignet godt år. Kan hende får vi ikke høste like mye godt neste sommer.

Matboden er fylt med smaken av hjemme, men den er også smaken av gode minner. Minner om en prat over solbærbusken, en deilig skautur og en hyggelig lørdag under epletreet. Matboden er smaken av en liten gutts stolthet over å ha hjulpet mamma med å høste solbærene, og en husmors økte selvtillit fordi hun prøvde, klarte og fikk smaken godkjent av familiens minste. Matboden er smaken av barndommens trylleformler, som slettes ikke var så kompliserte som en liten jente en gang trodde. Ja, matboden er rett og slett smaken av ekte glede, og i matboden finner vi ikke bare en liten sytråd for oss på Fjellborg, men selve trådsnella, og den er verdt det, alt sammen.

Tidligere innlegg fra uken(e) med spesielt fokus på livsstil og sjølberging finner du her:
Barndommens farger
Det enkle livet på landet?
Skiftende favoritter
Hva er din sytråd?

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?