Lukket porten for siste gang

Så kom dagen vi hadde gruet oss til. Fredag ettermiddag lukket vi porten til barnehagen for siste gang. Nå er en fase av livet over. For alltid.

Siste året i barnehagen

I midten av august i fjor skrev jeg et innlegg her på Hverdagen på Fjellborg. Da hadde vi akkurat tatt til på det som skulle bli det siste året i barnehagen.

Nå er barnehageåret over. På fredag lukket vi porten til barnehagen for siste gang. Det var liksom ikke bare til barnehagen vi lukket porten, følte jeg, men til et langt, herlig kapittel. En hel fase av livet; småbarnsfasen.

Vi har fullført det aller siste året i barnehagen for den siste av ungene våre. Nå er det skolen som venter i august. En helt ny hverdag for både skolestarteren, søsknene og oss foreldre. Det er både fint og vemodig på én gang.

Vil du ha et gjensyn med innlegget og tankene fra august?
Du finner det HER

To tanker i hodet

Ja, for der har vi vært flinke dette siste barnehageåret. Veslebror også. Det har gått an å glede seg til skolestart samtidig som vi har gruet oss til å forlate barnehagen og å lukke porten til den for siste gang.

Det er jo egentlig en god ting, når en tenker litt etter. For det er fint at veslebror gleder seg til skolestart. Det viser at han er klar. At han har har fått de verktøyene han trenger for neste etappe på livsveien. Akkurat om den saken er vi ikke et øyeblikk i tvil: Veslebror er skoleklar!

Det er også en god ting at veslebror – og vi – har gruet oss til å ta farvel med barnehagen. Det kan jo godt bare bety én ting, og det visste vi jo allerede før han begynte: Barnehagen vår har vært et godt sted å være! Med dedikerte voksne, fulle av kjærlighet til andres barn og en unik evne til å se.

Lukket porten for siste gang

Det ble sagt så fint i talen holdt for skolestarterne da vi var på avslutningsseremonien for noen uker siden, at da de kom til barnehagen første gang, så var det med en sutt i munnen og en lodden venn i hånda. Nå er de samme barna store, kan kle seg selv og har funnet sine venner.

Det er nesten litt overveldende å tenke på, alt hva de fire årene i barnehagen har rommet. Veslebror begynte da han var to og et halvt år gammel. Preget av coronahverdagen satt han en meter unna de andre barna og lekte. Og nå er han, som jeg også skrev i august, så trygg at det ser ut som han eier hele barnehagen når jeg kommer og henter ham.

Hentet. Det er rart å tenke på at vi nå har lukket porten for siste gang. Porten til det stedet hvor han fikk sine første venner på egenhånd. Der hvor han fikk finne sin plass, uten å være noens lillebror. Han fikk bare være seg selv. For siste gang har vi lukket porten til den kjente hverdagen, de kjente voksne og bestevenner fra ulike hjem, kulturer, med ulike utfordringer. I det store og det hele de menneskene som la grunnlaget for den omtanken og nestekjærligheten han skal utvikle videre i livet.

Porten er lukket til en del av barndommen

De siste to ukene har vært spesielle, men først og fremst fylt med takknemlighet.

Når ansatte fra alle de forskjellige avdelingene kommer og forteller oss at de syns det er trist at sønnen vår skal slutte. At de vil savne ham. Når det er tårer i øyekroken også på de ansatte i barnehagen når vi tar farvel. Når til og med bestyreren i barnehagen kommer inn på avdelingen og takker for årene som har gått i det vi står og tømmer hylla. For siste gang.

Det betyr så enormt mye for et mammahjerte å vite at det er så fantastiske mennesker som har tatt seg av veslebror de siste fire årene. Å se at det har betydd noe for dem også, og at vi ikke bare er et barn og en familie i rekka. Det er noe å ta med seg når porten blir lukket for siste gang.

Ikke bare til barnehagen, men til en del av selve barndommen. For veslebror. For en fase av livet for oss voksne. Nå har vi ikke lenger barnehagebarn. Det er rart å tenke på, for det har vært hverdagen siden 2012. Ja, bare med et lite års pause fra en marsdag i 2020 (!) og til høsten 2021. Nå er de (snart) store, selvstendige skolebarn hele bunten.

Klare for en ny hverdag

Det blir helt sikkert fint. Vi er klare. Det bare er litt vemodig akkurat nå, med denne overgangen. Jeg tror det er fint at veslebror dro rett på landsleir på lørdag, så ble tomrommet liksom ikke så stort i dag tidlig da vi ikke skulle til barnehagen.

Også er det jo litt godt å tenke på, at selv om porten er lukket for siste gang, så er den ikke låst! Vi har lovet, på tro og ære, å komme på besøk etter skolestart også. Liksom for å si hei til våre. Og jammen tror du ikke at de har sagt at de skal komme på besøk til oss også!

Men, nå er det altså neste etappe som venter. Den med oransje sekk på ryggen, bokstaver og nye venner. Og i sekken, der ligger all god lærdom fra barnehagen som nå skal settes ut i praksis når veslebror skal ut i verden, litt mer på egenhånd. Litt større. Og med en storebror i nærheten hele tiden. Det blir fint. Men først: En lang, velfortjent sommerferie.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg