Uka som gikk nedover
Det begynte så bra, men dette ble uka som gikk bare nedover. Likevel har det vært noen fine stunder. Vi tar det fra begynnelsen.
Det begynte bra
Jepp. Dette ble uka som gikk nedover. I det ligger det jo også at det begynte bra, da, i det minste. Sånn som å våkne til fint vær en mandags morgen. En stille og rolig morgen på landet.
Og kaffe. Ikke en morgen uten. Så langt, alt vel.
Resten av den dagen har forsvunnet i et sort hull for meg, men den var antakelig fylt med det vanlige: Klesvask, betale regninger, tømme oppvaskmaskinen … Dagen etter står noe klarere for meg, for da var jeg hos ortopeden. Frøken Plattfot fikk nye fotsenger.
Alt man skal bale med her i livet. Tirsdag hadde vi dessuten lapskaus til middag, og for første gang i historien var den 100 % ureist!
Med alle grønnsakene fra egen avling og kjøtt fra egen gris. Stor stas!
Ureist lapskaus er akkurat slik lønn for strevet som jeg tidligere har skrevet om.
Du finner innlegget HER
En dag med veslebror
Onsdag leverte jeg bilen på verksted (og det var egentlig da uka begynte sin ferd nedover, for det ble dyrt). Dermed fikk veslebror en fridag på torsdag. Hans store ønske for dagen var å gå tur, så da gjorde vi det.
Vi plukket det siste vi fant av blomster i grøftekanten. Dessuten gikk vi og besøkte traktor’n vår som står på det vi kaller for Myra. Vi måtte jo hilse på’n, må vite, den gamle Inter’n!
Og på veien hjem fant vi en flat frosk. «Hvorfor har noen kjørt på frosken, mamma?» Ikke godt å si. Det var vel en uke hvor det gikk litt nedover for den også, kanskje?
Denne snålingen var det litt mer liv over, da. Jeg slutter aldri å forundre meg over alle verdens rare larver!
Uka som gikk nedover
Torsdag kveld finner vi også følgende bilder i albumet:
Kveldskos med kakao, bok og tent lys. Men gjett hvorfor dette bildet er tatt?
Men, så, så var det slutt på kosen. Uka som gikk nedover nærmet seg bunnen. Husbonden hadde allerede ligget rett ut i to dager. Jeg følte meg frisk som en fisk og trodde egentlig jeg skulle slippe unna hele elendigheta. Det gikk til midt ut i golvvasken på fredagsvasken. Da kom feberen. Den forsvant akkurat lenge nok til at jeg rakk å tro det var et blaff. Jeg lagde middag og sendte avgårde ungene som skulle til besteforeldre i helgen. Deretter ble jeg liggende rett ut.
I dag er jeg noe bedre, men halvannet døgn med 39-40 i feber merkes i kroppen. Hode er jeg heller ikke i tvil om at jeg har. Ei eller muskler og ledd. Jeg har ikke testet, men det lukter vel litt corona av det hele. I hvertfall har husbonden og jeg tilbragt helga på sofaen, mer eller mindre skamdårlige begge to. Honninga som skulle slynges i helga fikk pent bare vente, i likhet med så mye annet. Jeg håper og tror vi er over det verste nå, men det viser bare det jeg så ofte tar til orde for når jeg snakker om hverdagen som sjølberger: Livet skjer. Det er bare å bøye seg etter det.
Hva gjør sjølbergeren når han eller hun blir syk, samtidig som denne har ansvar for dyr og planter?
Les mer HER
Men, heldigvis, da, så blir alt bedre med en pus som holder en med kjærlig selskap.
Og så er det jo lov å satse på at neste uke bare går oppover? Utgangspunktet er i alle fall så absolutt til stede. Jo, vi går for det, for neste uke har jeg masse artig på planen! Jeg håper jeg får gjort alt sammen og kan dele med dere.
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
