Små seire hele uka lang

Denne uka har bydd på hverdager og mange små seire, skjøtemuffer og små, dansende stjerner foran øynene. Her er uka i bilder.

Glimt av håp

«Bare fiks det, OK?» Jeg slo neven i bordet for virkelig å understreke at nå mente jeg alvor. «Dette funker ikke lenger!» Jeg så ham olmt inn i øynene. Vek ikke med blikket. Sollyset, som trengte seg inn mellom persiennene på utsiden av kontorvinduet hans, la seg i striper over ansiktet hans. Avslørte at han tok innover seg alvoret i det jeg sa. Han nikket frenetisk. «Legg deg på benken, jeg fikser!»

Omtrent sånn var det at mandagens fysioterapitime utspant seg – i hodet mitt. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt baller nok til å oppføre meg som en mafiaboss der inne på fysioterapeutens kontor og bare «få det gjort», men det finnes ikke én italiensk blodåre i kroppen min. Ikke er det fysioterapeutens skyld at jeg har senebetennelse, og ikke er han Gud heller.

Det later dessuten til at jeg har det mer travelt enn Gud med tanke på den armen også, så her er vi da. Jeg kan jo ikke la frustrasjonen gå utover den stakkars mannen som gjør alt i sin makt for faktisk å hjelpe en utålmodig pasient med selvforskyldt skade. Det er bare å bite tenna sammen.

Og det funker! Sakte, men sikkert gir det små seire som forhåpentligvis blir til én stor innen rimelig tid. Det var en ørliten bedring fra timen før og til den jeg hadde mandag morgen. En god start på uka, med andre ord!

Ingenting å se på her

Sakte, men sikkert, ja. Sånn har uka opplevdes også. Av fysioterapeuten fikk jeg tillatelse til å bruke den betente armen helt, helt lett igjen. For eksempel kan jeg lukke opp en dør, men ikke lukke den igjen. Men, alle monner drar, og jeg har klart meg litt mer på egenhånd.

Fôring, for eksempel, det har jeg kunnet fikse selv denne uka. Små seire. Skjønt, man skulle nesten ikke tro at hønene brydde seg. «Ingenting å se på her, jeg stikker!»

Med det sagt: Det har blitt mange pauser denne uka. Tempoet er ikke høyt, men mange bekker små også videre. Jeg forsøker å være flink til å hvile hver gang jeg kjenner smertene få overtak etter å ha dratt det litt for langt, men det er en del av prosessen. Jeg må lære hvor grensene går. For kaffemaskinen: Ingen grenser, heldigvis.

Små seire

Ja, og apropos grenser. Du tror du har funnet ut av det, men så dukker det opp et nytt hinder.

Onsdag hadde bivirkningene av mandagens fysioterapitime lagt seg såpass at jeg forsøkte meg på en treningsøkt. Det gikk for så vidt fint, men jeg hadde helt glemt å ta med i vurderingen at jeg faktisk er temmelig smertepåvirket om dagen. Det i sin tur påvirker kroppens tåleevne, og det gikk ikke opp for meg før jeg var nær ved å spy av utmattelse!

Det var bare å legge seg pent ned og håpe at stjernene for øynene snart forsvant. Tankene vekslet mellom «noe så unødvendig korttenkt» og «hurra». Jeg klarte nemlig å gjennomføre økta uten tilpasninger, uten å pådra meg økte smerter i armen! Det er små seire som det som gjør at tålmodigheten holder om dagen. Når jeg ser at den betaler seg.

Beredskap i fokus

Det er mye jeg gjerne skulle ha gjort denne uka. Det er på langt nær alt jeg har fått til, men jeg har i det minste klart å holde bloggen gående. Det har jeg kost meg litt ekstra med denne uka, med temauke og allting.

Kan jeg ikke gjennomføre sjølbergingen fullt ut i praksis, får jeg skrive om den i teorien i stedet. Det har vært veldig moro. Det er jo for så vidt bloggingen alltid, men denne uka ble den nærmest som et lite prosjekt.

Gikk du glipp av temauken?
Du finner en oppsummering og link til alle innleggene HER

Forresten var det noe av det fine mai-været vi har hatt denne uka som inspirerte meg til temaet. Det er jo så vakkert ute nå! Akkurat i dag har vi fått noen regndråper, men det var i grunnen bare velkomment.

Små seire, men

Ja, uka har gått sin gang med små seire for alt jeg har fått til. Det er ikke dermed sagt at alt har vært bare enkelt. Jeg skal innrømme at jeg har kjent litt på det i helga. Når alle holder på med ett eller annet fornuftig, og jeg ikke kan bidra med noe som bringer arbeidet framover.

Heldigvis er jeg i kjørbar stand, så jeg har blitt brukt som sjåfør og innkjøpsansvarlig. Da er det forresten bare å prise seg lykkelig over serviceinnstilte ekspeditører som henter akkurat det du er sendt for å kjøpe. Jeg hadde aldri funnet riktige skjøtemuffer på egenhånd!

Når sant skal sies, vet jeg ikke om jeg hadde funnet skjøtemuffer engang. Ja, og spør meg for all del ikke hva de brukes til, men det har noe med strøm å gjøre, for husbonden trengte dem da han holdt på med nettopp strømmen til vaskerommet som er underveis.

Krysser fingrene

Ja, og det var vel egentlig denne uka i bilder. Den var omtrent så lite begivenhetsrik som det så ut som. Men, forhåpentligvis bidrar det til at det kan skje litt mer framover. At jeg er flink og holder meg mest mulig i ro nå, betaler seg forhåpentligvis i en stadig friskere arm. Jeg skal til fysioterapeuten igjen i morra tidlig. Jeg håper å dra i havn noen små seire da også.

Én god ting er det forresten med denne dumme armen, da. Jeg har masse tid til å lese! Nå er jeg over halvveis i ukas tredje (!) bok, og det er da noe selv om jeg håper å kunne bruke mindre tid på det neste uke. Jeg elsker å lese, men akkurat nå er det mye annet jeg heller vil.

Så får vi se, da, hva det blir til når en ny uke snart er i gang. Jeg vet i hvertfall dette: Det blir krisebløtkake, det blir ny plen og det blir 17.mai-feiring – jeg gleder meg!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg