Tøffe tak – en mulighet?

Det kan bli tøffe tak for noen hver framover. Flere vil måtte snu på krona og gjøre seg nye erfaringer. Kan vi gjøre noe for hverandre? Hva kan du og jeg gjøre for å hjelpe hverandre gjennom nedgangstid? Husmora har noen tanker …

Det er tøffe tak i vente

Økonomi er noe som utvilsomt opptar oss nordmenn om dagen. Det strammer seg til for flere, og selv finansministeren har innrømmet at det kanskje ikke er så enkelt å få endene til å møtes i år, likevel. Det vil bli tøffe tak.

For en del går det fra ille til verre. For mange fra OK til ikke fullt så OK. Og det er sistnevnte gruppe jeg har litt i tankene i det videre. De som har lite fra før, vet hva dette handler om. Hva det vil si å måtte snu på krona og å leve et liv med begrensninger og færre muligheter.

At det blir noen tøffe tak for noen hver framover er det ikke tvil om. Strømprisene er en dårlig vits om dagen, matvareprisene følger hakk i hel. Drivstoffprisene er allerede så omdiskuterte at det knapt kan være mer å si. Også var det rentene, da …

Lite bærekraftig

Faglig sett er det mulig å forstå argumentene for renteøkninger og ellers økte priser. De argumentene er imidlertid ikke så interessante når du sitter der med ditt eget budsjett for å kunne sette tæring etter næring. Mange er nå faretruende nær grensa for hvor det ikke lenger er mulig å tære mindre, og hva da?

Jeg ser absolutt ikke optimistisk på framtiden for våre barns generasjon. At de som voksne møter et samfunn uten den samme velstanden som de vokser opp i holder jeg for høyst sannsynlig. Vi lever på en måte i dag i vårt samfunn som er så lite bærekraftig at det umulig kan la seg bære stort lenger. Mon tro hvor mange tiår vi vil settes tilbake?

Har vi godt av litt tøffe tak?

Setter man de økonomiske bekymringene til side, tror jeg fullt og fast på at dette er noe nordmenn flest har godt av å kjenne litt på. Vi trenger rett og slett å få litt bakkekontakt igjen! Vi skal ikke kunne få alt vi ønsker oss. Det snakkes stadig om hva vi har gjort oss fortjent til, men kan vi på noen måte egentlig forsvare to sydenturer i året? Ukentlig shopping, nytt sengetøy hver sesong og kafébesøk ved hvert eneste venninnetreff? Jeg mener hvis vi ser litt større på det?

For all del, så trakk vi vinnerloddet vi som bor her i det oljerike, kalde nord. Med et oljefond på milliongangen av onkel Skrues pengebinge og en lang flyreise unna klimapåkjenninger. Og nå skal ikke dette bli et innlegg i klimadebatten, men er det rettferdig at vi lever sånn over evne her i vår del av verden?

Ja, for det er jo det vi for en stor del har gjort over tid her. Mange også i kroner og øre. Tallene over det norske folks forbruksgjeld tyder i alle fall på det. Og da lurer jeg på: Har vi egentlig så vondt av nå å måtte ta noen tøffe tak?

Motstand er ikke en personlig trussel

Ikke slik å forstå at jeg mener det er rett og riktig at familier skal leve i fattigdom. At foreldre ikke skal ha penger til å sende barna i barnebursdag eller å servere mer enn tre varmmåltider i uka til barna mens de selv spiser knekkebrød. Det kan ikke forsvares som et gode uansett!

Men! At en del andre, de som bare har kunnet tæppe kortet uten tanke for inn eller ut, nå må lære betydningen av å måtte prioritere? Det tror jeg vi som helhet og nasjon bare har godt av! Kanskje kan det gjøre noe med det navlebeskuende perspektivet så mange har?

Med økt velstand har det fulgt redusert nestekjærlighet og et større fokus på hva som gagner meg og mitt. For ikke å snakke om vår etter hvert så velutviklede evne til å la oss krenke! Jeg kan ikke skjønne annet enn at det har en sammenheng. Livet har fart nokså pent med de fleste av oss, og motstand oppleves øyensynlig mer som en personlig trussel enn som en del av livet.

Vi skal aldri glemme

Jeg ønsker å være en del av et raust samfunn. Et samfunn der vi alle står litt mer på likefot og hvor det faller seg mer naturlig enn nå å dele av det vi har. I dag har alle så mye likevel, så hvorfor ta seg bryet, liksom.

Vi skal aldri glemme er en en bok av Evi Bøgenæs utgitt i 1945. Ser vi forbi ungpikeromansen mellom Anine og Jørgen, som er motstandsmann, så handler boken for en stor del om dagliglivet i Norge under den andre verdenskrig. Det er mange setninger i denne boka som har brent seg fast. Ikke bare for at jeg har lest boken så mange ganger, men fordi de på 2020-tallet kjennes som slag med flathånd i ansiktet. Hvor godt har vi det ikke, 80 år senere?

Det er to venninner, mødre og hustruer, som snakker sammen. De lever i en tid hvor grå fiskepudding er for luksus å regne og da «det var daglig liv i Norge i 1943 å se andre ta den maten en selv skulle ha». Hør bare her:

«- Jeg fikk noen teblader fra min bror i går i et brev. Vi tar oss en styrkedråpe, sa hun. – Nei, behold det for deg selv. Du skal ikke alltid spandere. – Ikke vær morsom. Det er alltid hyggelig å dele med andre det gode en får.»

Da kan du snakke om tøffe tak! Hvem føler det på denne måten i dag? Når du inviterer dine kjære til bords i dag, kan det knapt kalles å dele all den tid det uansett er en overflod. Vi har hyggelig selskap, ja, men hva deler vi egentlig av oss? Og i det å dele ligger det mye medmenneskelig!

Vil du lese boken, finner du den HER.

Å gå foran når andre må ta tøffe tak

Jeg ønsker ikke for noen å være avhengig av andres velgjørenhet for å få seg et varmt måltid i kroppen. Jeg blir fortvilt på deres vegne når jeg hører om barn som ikke ønsker seg annet til jul enn et nytt sett undertøy. Disse barna får ganske sikkert med seg en viktig lærdom inn i voksenlivet som i mange tilfeller kan komme til nytte og være dem til mer hjelp enn hva moteklær på løpende bånd er for de mer bemidlede. Likevel skulle ingen i Norge, verken barn eller voksne, få kjenne på fattigdom. Det er langt mellom fattigdom og nødvendigheten for økonomisk bevissthet!

Det kan være seg at det høres temmelig nedlatende og provoserende ut, men jeg skulle ønske at alle de som nå får kjenne på litt andre økonomiske tider kunne ta det litt til seg. Kjenne litt på hvordan denne nye hverdagen kan snus til det gode for ens egen tilværelse. Tenk om vi alle kunne våge å gå foran og si «nei, beklager, det blir for mye akkurat nå, men kan vi ikke i stedet …».

Kan hende blir det for kostbart å invitere vennefamilien på middag i høst? Men kan hende strekker økonomien til at hver tar med seg pølser eller ostesmørbrød med og griller på et bål i skauen. Det kan kanskje bli litt for dyrt å arrangere det bursdagslaget du hadde sett for deg. Kan kanskje maten droppes og heller alle gjestene ta med litt hver til et kakebord?

Det er mange steder man kan stramme inn litt uten at det svir veldig, men hvor det likevel monner.

Sjekk sparetipsene i DETTE i innlegget!

Det er ikke hvordan du har det

Du skal ikke se bort fra at det er ønsketenkning jeg driver med her. En romantisering, til og med, av trange kår og tøffe tak. Likevel tror jeg fullt og fast at det ikke bare handler om hvordan du har det, men hvordan du tar det. Jeg har lest om de som har latt seg krenke av den påstanden også, men det er faktisk slik.

Nei, det letter ikke på strømregningen din at du smiler. Det er heller ikke slik at bare du ser lyst nok på tilværelsen så blir overskuddet på kontoen høyere. Men kanskje, kanskje er det slik at det blir litt enklere å komme seg gjennom disse harde tidene om vi bare strekker ut en hånd til hverandre. Drar hverandre opp i stedet for å sitte på hver vår tue og sture over alt vi ikke lenger har råd til. Vi kommer uansett ikke utenom en tid med smalhans, så hvorfor ikke forsøke å gjøre det beste ut av det? Både for seg selv og sin neste.

Kanskje gjelder det ikke deg, men …

Kanskje påvirker ikke de høye strømprisene deg. Det har kanskje heller ingen betydning for deg at innholdet i handlekurven på Rema har blitt dyrere. Alle har forskjellig utgangspunkt. Men, om prisstigningene ikke påvirker deg, så gå likevel foran med et godt eksempel. Det er min oppfordring!

Vær den som er med på å redusere presset! Enten det er å foreslå traktekaffe i solveggen på trappa i stedet for kafé når venninnene samles eller det er å legge lista for barnebursdager på et nivå som flere kan leve opp til. Ikke alle kan arrangere åtteårsdagen på en trampolinepark selv om det er lettvint for deg.

Har du lest dette?

Smalhans i januar

Det synes sjelden på mennesker at det er tøffe tak. At de har mistet nattesøvnen av skyhøye strømregninger. De som har mistet den, har neppe kapasitet i hverdagen til å ta opp de kampene som overordnet sett kan bidra til å lette bekymringene. De som reduserer presset om alt man føler man burde bruke penger på. Forstår du hva jeg mener? Kanskje har du ikke noe å dele for å hjelpe i rene kroner og øre, og kanskje er det heller ikke nødvendig. Men, alle kan hjelpe ved å tenke litt lenger enn sine egne behov.

La oss ta den samme båten

Ja, det er kanskje å håpe på for mye å ønske at jeg får leve i et samfunn som det. Likevel så starter jo alltid en endring med en selv, så hvis jeg – og du – kan gå høsten og vinteren i møte med en bevissthet på disse greiene her, så kanskje? La oss hjelpe hverandre å lette byrden litt. Ta den samme båten, rett og slett.

Tar du utfordringen? I så fall, så del gjerne innlegget videre også, så får vi flere med! Kanskje har du også et konkret forslag til hva en kan gjøre for å lette byrden litt for (seg selv) og sin neste?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg