Spor av vinter og overstått høytid

Denne uka begynte med full vinter. Nå er det bare spor igjen. Og jula? Den er helt vekk. Her får du uka i bilder!

Smi mens jernet er varmt

Når jeg blar i albumet fra denne uka, er det neimen ikke mye som forteller om hva vi har lagt bak oss. Det er bare noen få spor, liksom, og de forteller på langt nær hele sannheten. Sånn som dette smilet, for eksempel.

Vemodet over at den siste skikkelige skituren på ubestemt tid nettopp var fullført, etter en time i løypa, er godt skjult. Jeg var dønn sliten og veldig glad, men samtidig litt trist fordi jeg hadde sett værmeldinga. Jeg prøvde meg dagen etter, på tirsdag, men da snødde det sidelengs, og etter to runder måtte jeg gi tapt for kladdføret.

Da var det mer moro å hente i den beryktede Dødsbakken på skolen i bygda da speideren hadde møte tirsdag kveld.

Egentlig er jo speideren husbondens domene, men det var for ham veldig beleilig at speidermøtet krasjet med et foreldremøte akkurat da han hadde tatt ryggen og det skulle være akemøte på speideren. Det var vel et bytte jeg tror vi følte at vi kom godt ut av, både husbonden og jeg. Jeg hadde det nemlig veldig gøy med å kaste meg utfor denne Dødsbakken en rekke ganger sammen med ungene!

Spor av vinter

Tirsdag kveld var vel i grunnen også det siste vi hadde av skikkelig vinter på en stund. Sukk. Natt til onsdag kom regnet. Altså, var det virkelig nødvendig? Fra dette ….

… til bare holke, sørpe og grått og trist.

Vi våknet til et kaos nært uten sidestykke, og for det skal Østfold Kollektivtransport og Nobina ha en stor takk. Ja, ikke at det var så mye å takke for forresten. Med mindre du ikke var niendeklassing og fikk hjemmeskole den dagen, da, fordi skolebussen avlyste alle morgenrutene sine. Som om vinter var et nytt og ukjent konsept på våre kanter av landet. Stønn. De to yngste kom seg på skolen takket være godt foreldresamarbeid i bygda.

Men, det la i grunnen ingen demper på humøret til noen av oss, bare det rent administrative var over. Dagen gikk som vanlig, og den gikk til å fjerne de siste spor av jul her på Fjellborg. Tjuendedag Knut var litt overarbeidet på selve tjuendedagen, så vindusbelysningen og juletreet forsvant først tjueførste dag jul denne gang. Det var i det minste før faste.

Spor av storfint besøk

Torsdag våknet veslebror, spent som en buestreng. Hadde tannfeen husket på ham i løpet av natta?

Ja, det hadde hun. (Heldigvis, så slapp jeg å bortforklare min egen glemsomhet med avlyste bussruter fra tannfeland på grunn av snøkaos.) I glasset lå det penger, og ingen spor av den vesle oppbrukte melketanna han la oppi der kvelden før. Veslebror var rik og fornøyd!

Gid tannfeen tok seg av å vaske gamlestua når hun først var innom også, så slapp jeg. Eller. Nei, vent. Hun gjorde det.

Mot helg

Den vaskingen forklarer egentlig også langt på vei hvorfor uka er så dårlig dokumentert i bilder. Jeg har i grunn brukt det meste av tiden på husarbeid. Den første halve uka til å pakke ned jula, den andre halve til å fjerne alle spor med støvsuger og vaskeklut.

Men, fredag ettermiddag kunne jeg synke ned i sofaen, vel vitende om at julepynten stod vel forvart på kottet og at huset var rent. Få runder med vaskebøtta er så tilfredsstillende som den etter jula. Ja, eller etter sommerferien for den del. Hva er det med støv og ferie? Det blir gjerne alltid litt ekstra da.

Helga som sådan har gått til liksom å rekalibrere seg litt. Ta huset i besittelse på nytt, uten nisser, engler og Jesusbarn. Slappe av, og ha det hyggelig. I dag har vi vært sammen med noen av favorittfolka våre, grillet pølser og hatt en fin formiddag utendørs.

Og det var hele uka i bilder, det. Med spor av vinter og julehøytid. I morra er det på’n igjen og det er med litt sommerfugler i magen jeg møter den uka. På lørdag skal jeg nemlig arrangere kurs, Planlegg Kjøkkenhagen. Det gleder jeg meg masse til!