Sofasliter med potensial
Når jeg først skulle bli sofasliter, har det i det minste vært en innholdsrik uke å være det på. Uka har bydd på kongelig begravelse, men også årstidslimbo og sysaker. Her er Uka i bilder.
Ufrivillig sofasliter
Hvis du spør meg hvor forrige uke slutter og hvor denne begynte, så blir jeg deg svar skyldig. Det er liksom ulempen ved å være ufrivillig sofasliter. Den ene dagen blir raskt til forveksling den andre lik. Potensialet var der, for jeg orket hver dag litt mer enn den forrige. Likevel var det svært begrenset hva jeg orket. I alle fall i begynnelsen av uka, og hvertfall sammenliknet med normalt.
Sånn sett var det nesten litt hyggelig da jeg fikk selskap av en av ungene tidlig i uka. Høsten er definitivt kommet, og med høsten kommer syke barn. Heldigvis var sjuklingen raskt på bena igjen.
Jeg ble likevel ikke ensom, der på sofaen. Rasmus har holdt meg med selskap sent og tidlig. Jeg skal ikke skryte eller noe, men jeg er favorittpersonen hans her i huset. Jeg tror han er glad for å ha meg hjemme igjen. At jeg attpåtil kom hjem som sofasliter, var nok for han en eneste stor bonus.
En spesiell dag
Onsdag morgen våknet vi, i likhet med resten av landet, til en veldig spesiell dag. Jeg tror nesten hver eneste landsmann kan skrive under på at det lå en helt spesiell stemning over landet vårt den dagen.
Vi heiste flagget på halv stang på morraskvisten, og da bare tåka hadde lettet, så jeg at naboen hadde gjort det samme. Kongen skulle begraves.
Formen min tilsa nok at jeg kunne ha vært mer på bena den dagen enn jeg var, men akkurat da var det OK å være sofasliter. Jeg ville ikke gå glipp av kongens begravelse, og fulgte spent – og rørt – med fra sofakroken. Ja, og skal jeg trekke fram et absolutt høydepunkt fra alle timene i sofaen den dagen, så var det Abide with me. Kan hende var det hjertet mitt som banker litt ekstra for gospelmusikken, kan hende var det en storesøsters trøstende hånd på lillebrors skulder, Gudsnærværet, eller også var det bare å se hva denne sangen, framført med en sånn inderlighet, gjorde med selv de mektigste menn. Uansett: Det var stort!
Ungene så begravelsen på skolen. Veslebror bad til og med om å få sitte igjen en time, bare for å få se den ferdig. For konge og fedreland!
Og, i anledning dagen, hadde vi wienerpølser til middag. Det har vi nesten aldri, men vi tar de unnskyldningene vi finner. For eksempel at kong Harald visstnok skal ha vært svært så glad i pølse i lompe. Godt nok for oss.
Etter middag var vi sofaslitere igjen, hele gjengen. Siden, da ungene skulle gå og legge seg, tok vi på sengekanten en prat om at denne dagen kommer de ganske sikkert til å huske livet ut. Det er en ganske spesiell tanke. Jeg var ikke engang fylt fire, men husker fortsatt kong Olavs begravelse i 1991.
Den tida på året
Torsdag morgen stod vi opp til strålende solskinn. Veslebror kom ned i shorts og t-skjorte, klar for dagen. Jeg bad ham imidlertid modere antrekket noe, for gradestokken viste bare stusselige seks grader. «Jeg tror du i hvertfall må ta på en genser nå på morraskvisten. Det kan bli kaldt å vente på bussen», forklarte jeg. Ja, og gutten gjorde som han fikk beskjed om, han:
Da han kom hjem noen timer senere, var det med ullgenseren i sekken, så det var ikke det at grunnantrekket var så veldig feil. Men, det er ikke tvil om at vi står i et årstidsskifte!
Vi er for så vidt ikke fremmede for litt ambivalente antrekk her på bruket!
Sjekk bare DETTE
Torsdagen for øvrig gikk sin gang. Jeg var fortsatt sofasliter, men litt mindre enn dagen før. Da jeg klarte å lage hjemmelaget potetstappe til middag, var jeg stolt som en hane. Ikke for potetstappas skyld, for det har jeg laget tusen ganger før, men for at jeg faktisk lagde en middag fra bunnen av.
Royalisten og sofasliteren
Fredag var jeg også sofasliter, men uten TV til selskap. Da måtte jeg nemlig jobbe litt med foredragsmanus. Jeg skal på Moss bibliotek i morra kveld for å skravle litt om beredskap, og for at jeg ikke skal skravle meg helt vekk, er det greit med et manus.
Egenreklame: Jeg skal holde flere foredrag til uka. Lyst til å komme?
Få oversikten HER
Utover dagen kom ungene og husbonden hjem i mer eller mindre samlet tropp. Veslebonden var bare hjemom og byttet sekk før han dro på speidertur. Vi andre la oss langflate i sofaen og så på film. Det passet Rasmus godt, og oss andre også, egentlig. Det er rart med det når uka er over, enten man har gjort noe eller ei.
Lørdag morgen var veslebror først oppe. Da jeg kom ned i TV-stua litt senere, satt han og så på en film om Prinsesse Astrids liv i NRK TV. Hun døde jo fredag, og veslebror slukte historien om henne like rått som han et par dager tidligere hadde slukt kong Haralds begravelse. Skulle det noen gang i veslebrors levetid bli en folkeavstemning om hvorvidt landet vårt skal forbli et monarki eller ei, så er jeg ikke i tvil om hvilken side den gutten vil stå på!
Resten av dagen var veslebror på besøk hos en klassevenn. Hjemme skjedde det jo likevel ingenting. Veslebonden var fortsatt på tur, husbonden var opptatt med diverse arbeid og jeg var sofasliter i aktiv rekonvalesens. Altså: En halvtime på bena, tre kvarter på sofaen. En ny halvtime på bena, så litt tid på sofaen igjen. Jeg fikk både skiftet på sengene (med litt hjelp), lagt på plass rene klær, tømt oppvaskmaskinen, plukket tomater, ryddet litt og reparert en bamse.
På kvelden benket vi oss foran TV-skjermen og sesongpremieren av Alle mot 1. Én ting er at ungene syns det er moro, men jeg syns også det er veldig hyggelig med TV-programmer som samler familien. Det er kanskje noe av det beste med høsten, det å samles i stua om ett og samme program sånn på lørdagskvelden.
Sofasliter med potensial
Etter at jeg ble operert, har jeg ikke hatt på meg Polar-klokka mi, men fredag ladet jeg den og tok den på igjen. For det første var det veldig upraktisk ikke å ha klokke på armen, men også ville jeg se at jeg blir bedre. Jeg gav etter til slutt.
Og bedre, det blir jeg dag for dag. Fortsatt er jeg i stor grad en sofasliter, men potensialet er der og potensialet utnyttes. Hver eneste dag har jeg gått noen flere skritt enn dagen før. Det er også målet mitt. Det trenger ikke være mange flere skritt, men noen.
I dag orket jeg også for første gang å ta med meg lunsjen ut. Det har jeg ikke orket tidligere denne uka, for å smøre mat, finne fram puter og å gå ut og sitte oppreist – alt i én operasjon – har vært for mye, men i dag! Åh, det var så deilig!
Deilig var det også med fårikål til middag i dag. Veslebror hadde lagt inn bestilling, og den var ikke lei å levere på. Fårikål er jo så godt! Enkelt ikke minst, så selv en skarve sofasliter kan få det til.
Ja, og så var det kveld igjen. Veslebonden har kommet seg hjem fra en fin speidertur, og vi er igjen så fulltallige som vi kan bli i høst. Nå har imidlertid nedtellingen begynt for fullt, for om én uke får vi et lite glimt av veslekæll igjen. Han skal en snartur til Norge for en speidertur sammen med den patruljen han neste år skal reise til Polen sammen med. Han rekker ikke hjemom, men vi rekker å si hei. Det gleder vi oss veldig til!
Neste uke tror jeg i det hele tatt blir en uke med mye å glede seg til. Så, da takker vi for denne og ser fram mot den neste!
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 39 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
