Øverst på lista når kroppen tillater det
Jeg har plukket tomater i dag, og det har fått meg til å tenke på hva som står øverst på lista over ting jeg gleder meg til etter som jeg sakte, men sikkert tar hverdagen tilbake etter ryggoperasjonen.
Det går an å glede seg
I dag er det femten dager siden ryggoperasjonen min. Det er fortsatt forholdsvis tidlig i rekonvalesensen, og tidligere i uka fortalte jeg at jeg ikke er utålmodig. Det utsagnet står seg fortsatt, men det er ikke det samme som ikke å glede seg til at den vante hverdagen kommer seg på fote igjen.
I formiddag fikk jeg en ørliten smak av den. Jeg var i drivhuset og høstet modne tomater. Det kjentes deilig normalt ut. Samtidig føles det også nesten litt absurd ut, tanken på at jeg for ikke mange ukene siden tok det å kunne tusle ned i drivhuset som den største selvfølge. Det er det faktisk ikke, selv om man er så heldig å ha et drivhus.
Men, selv om dagene er langt fra normale for tiden, kjeder jeg meg likevel ikke. Jeg er flink til å få tiden til å gå, og én måte å få tiden til å gå på, det er ved å glede seg. Jeg gleder meg til alt jeg igjen kan gjøre når jeg bare er kommet litt mer på bena enn det jeg er nå. Sånt blir det lister av:
Øverst på lista
Ja, jeg kaller det øverst på lista, men med kanskje unntak av det første punktet, så er resten i fullstendig tilfeldig rekkefølge. Jeg gleder meg til alt!
- Gå tur i skauen
- Lage middag, dekke bordet, og sitte ved bordet og spise middag – uten pauser i mellom
- Kun sitte i sofaen om kvelden (!)
- Helgevask hver fredag
- Gjøre det høstlunt i huset
- Fjøsstell hos grisen og hønene
- Lage saft og syltetøy av alle bærene som ligger i fryseren fra i sommer
- Rydde opp etter sommeren utendørs
- Kunne løfte så tungt jeg vil
- Ta en dusj uten at det oppleves som et eget prosjekt
Det er kanskje ikke alt jeg kommer til å synes er like gøy når hverdagen først er i gang, men dette er like fullt ting som akkurat nå står øverst på lista over ting jeg ser fram til å kunne gjøre igjen. Bare gjøre, uten å tenke og uten å planlegge.
Sofaen er et sted jeg i sin alminnelighet forsøker å unngå.
Les hvorfor HER
Skynde meg sakte
De tomatene gjorde noe med meg i dag. Det er godt å kjenne på et hint av hverdag, om enn aldri så vagt. Det fungerer på sitt vis som tålmodighetssmurning, for jeg vet at for hver dag er jeg litt nærmere. Hver dag klarer jeg litt mer enn dagen før.
Ja, og heldigvis for det, for nå skjer det masse greier framover jeg nødig vil gå glipp av. Foredragene mine neste uke er én ting, de har jeg allerede bestemt meg for at jeg klarer å gjennomføre. Om tretten dager reiser vi til London for å besøke veslekæll, og det er en stor motivasjon for ikke å gi opp den daglige treningen. Likeså er griseslakta i uke 44. Det er jo selve høydepunktet her på Fjellborg hver høst.
Men, det er å skynde seg sakte som gjelder. Heller ett skritt fram hver dag, og å holde den progresjonen, enn to skritt fram og ett tilbake. Og de litt større tingene er absolutt en motivasjonsfaktor, men det er like fullt de små, hverdagslige greiene som står øverst på lista over ting jeg gleder meg til. Ja, for det er noe med det å bare kunne få til alt det vi ellers, så altfor lett, tar for gitt.
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 39 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
