Karse

Stor Kokebok er en allsidig sak. Ingen rett er for stor og ingen ingrediens er for liten. Selv karse har fått sitt eget avsnitt hos Henriette Schønberg Erken. Det kan komme godt med nå etter påske.

Til overs

Jeg gjør meg liksom aldri ferdig med å forundres over alt hva Stor Kokebok kan romme. Det er avkokt lever som sykemat, bruksområder for eggehviter og appelsinskall jeg ikke i min villeste fantasi hadde kommet på selv, lekre kyllingretter, og så mange desserter at selv ikke vi her på Fjellborg har kommet gjennom hele repertoaret enda.

Desserter er noe vi på Fjellborg e l s k e r!
Les hvorfor HER

Det er et oppslagsverk så allsidig at selv Internett burde være litt misunnelig. Mer enn én gang har jeg fått hjelp av Stor Kokebok når jeg har stått der med en ingrediens som liksom har blitt til overs og lurt på hva den skal bli til.

Én ingrediens har vi også til overs nå, og det er en ingrediens jeg vil tro de fleste hjem har litt til overs av i disse dager. I alle fall i de hjemmene hvor det bor barn i barnehage- og/eller skolealder. Ja, for rekk opp hånda alle de som har en dekorasjon med karse i vinduskarmen! (Eller i det minste kjenner til fenomenet.)

Hva gjør man med karse?

Her i huset kan vi strengt tatt rekke opp to hender. Både veslebror og veslebonden har kommet hjem med hvert sitt karsebed. Hva hadde vel egentlig påska vært uten? I påskepynten vår har vi en hel haug med diverse potter beregnet for denne lille, litt unnseelige grønnsaken.

Ingen av ungene liker karse. Det kan jeg i grunnen forstå, for den er nokså skarp på smak. Den eneste som stort sett forsyner seg av karsen, er meg. Jeg nyper gjerne av noen stilker og har som dilldall på knekkebrødet med salami.

Men, så ble jeg jo litt nysgjerrig, da. Karse, kan man gjøre noe mer med den? Fru Henriette Schønberg Erken har jo en plan for det meste annet i Stor Kokebok – mon tro om karse også er nevnt?

Og joda:

Du trenger

1 liten tallerkenfull karse
2 teskjeer eddik
1 teskje sukker

Tilberedelse av karse

Karsen vaskes med forsiktighet efter å være skåret eller klippet av ved roten; man tar småbunter, dypper dem op og ned i vann og «setter» dem på et klæde; de korte stilker skal alle vende ned ved anretningen. Karsen serveres på små litt dype glasskåler, dynkes med eddik og sukker, idet den skal serveres.

Et godt førstegangsprosjekt

Jeg skal innrømme at akkurat denne oppskriften fra Stor Kokebok har jeg ikke prøvd. Dog skal jeg gi den en sjanse, neste gang anledningen byr seg. Det kan jo faktisk tenkes at eddiken og sukkeret har noe for seg? At det liksom hjelper smaken på et vis? Vi har fortsatt mer karse igjen i vinduskarmen her, så det skal ikke stå på tilgang på råvarer.

Karse er også en vekst jeg ofte nevner som et alternativt førstegangsprosjekt for de som ønsker å prøve seg på sjølberging. Du bør liksom som et minimum kunne holde liv i en karsekvast før du går løs på større saker.

Derfor syns jeg også det var litt morsomt å se at også Henriette må ha tenkt i de samme baner. Det står nemlig videre å lese:

Karse kan man lettvint skaffe sig; og god er den å ha til ved så mange leiligheter. Fyll en kasse med god jord, så karse, vann rikelig; ha kassen stående i solen i vinduskarmen og legg glass over, eller legg karsefrøene i bløt i vann; klæ en blomsterkrukke eller en flaske med hvitt ulltøi, smør de utbløtte frø på – de skal være som en slimet masse – sett den omvendte krukke på en skål; på skålen skal der alltid være vann; i løpet av nogen dager vil karsen spire frem.

Dette er faktisk det eneste stedet jeg (så langt) har funnet i Stor Kokebok hvor det faktisk gis et konkret dyrkningstips for maten!

Personlig kommer jeg nok ikke til å så karse utover den runden vi sår det før påske. Til det gir den liksom ikke nok på smak til at det er verdt bryet. På den annen side, det kan jo hende jeg endrer mening etter å ha prøvd Henriettes variant? Hva tror du?