Tjuende dag jul
Tjuende dag jul. Så var vi der. Jeg opererer med dagen som mer en siste frist enn et absolutt, men det er utrolig hvor nær man kommer tjuendedagen om man bare prokrastinerer litt.
Litt nå og da
Til mitt forsvar, angående den prokrastineringen: Det bare ble sånn. Livet har ikke alene vært viet julepynt denne uka. Andre ting må også gjøres, og kreftene skal strekke til. Og hva var det jeg akkurat sa? Tjuende dag jul er en siste frist. Nettopp.
Jeg har ryddet og pakket julepynt jevnt og trutt hele uka. Selve nipset tok jeg én dag, men så ble juletreet stående til den neste fordi middag og unger. Og så var det barnerommene. Jeg kvier meg alltid for å rydde julepynt på barnerommene. Det er jo ikke utelukkende pynt der inne.
I mål tjuende dag jul
Men, tjuende dag jul kom ikke før i dag. Samtidig som fredag den 13. Og i dag er jeg i mål!
Ikke bare det, men julepynten er også stablet inn på kottet. Veslekæll var flink og hjalp meg da han kom fra skolen.
Så, da var jula ugjenkallelig over for nå. Og – selv om jeg følte meg veldig ferdig med jul for nå og julepynten opplevdes mest som rot: Jeg gleder meg til neste!
Jeg har åpenbart gjort noe riktig i desember, for da jeg la nisser og julestrømper ned i sine respektive kasser, så kjente jeg på at jeg gleder meg til å oppleve den stemningen disse tingene gir meg igjen. Det syns jeg ble en fin avslutning på jula.
Se framover
Jeg forventer nok å finne noen julekuler og smånisser hist og her enda et par måneder. Og veslebror er nok ikke helt ferdig med å kjefte på mamma for å ha båret juletreet hans ut av huset, enda han selv var med og høstet det …
Men, sånn alt i alt, så er jula over. Snart er det fastelavn, og selv om jeg på ingen måte har det travelt med å få våren på plass allerede tjuende dag jul, var likevel veslebror og jeg ute og hentet noen grener fra epletrærne i hagen i går. Noe måtte jo erstatte juletreet, mente veslebror, og det er jo ikke til å komme fra at det er litt tomt i stuene nede også.
I helgen skal jeg kose meg med å fylle dem igjen. Puslerusle, som mamma kalte det. Finne plass til blomstene mine igjen, kanskje finne en lysestake fram fra glemselen og ellers nyte at hver tid har sin sjarm.
Og nå, nå er det helg. Nyt den!
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
