Slaktedagen – bli med da, vel?

I dagens innlegg får du bli med på slaktedagen fra morgen til kveld. Delta i forberedelsene, arbeidet og få en føling med stemningen når gris blir til mat.

Bare så du er advart: I dette innlegget vises bilder fra griseslakt uten sensur.

Det ligger i lufta

Allerede i det jeg slår opp øya om morgenen, kjenner jeg det. Det ligger noe i lufta. Det later til at været har skjønt det samme, for det er som det bruker på slaktedagen: Grått, med litt lett yr i lufta.

Slaktedagen har en egen stemning fra første stund. Selv før frokosten er inntatt er det liksom lett hektisk. Ja, morgenkaffen var forresten ikke fullt inntatt engang, før det brant lystig på båltunet utenfor i lysningen. Når grisene skal slaktes må det kokes vann. Mye vann.

Veslebror trengte ingen påminnelse om å få på seg klær i går morges. Buksa og genseren kom på i en fei, og han tok seg til og med bryet med å vrenge jakkeermet sjøl, framfor å vente på hjelp, slik at han kom seg fortest mulig ut for å hjelpe pappa.

Veslekæll syntes for første gang siden skolestart at ungdomsskolen var noe herk. Nå kommer han nemlig senere hjem enn før, og ville derfor få med seg mindre av slaktingen. «Men», sa han, «jeg henger regntøyet klart så jeg bare kan hoppe i regnbuksa og bli med så fort jeg kan når jeg kommer hjem!» Veslebonden tok det hele med mer ro, men forsikret seg om at vi fortsatt ville holde på innen han kom hjem.

Slaktedagen er et høydepunkt

Slaktedagen er et høydepunkt i løpet av året her på Fjellborg. Til tross for at vi må ta farvel med tre griser som har fulgt oss gjennom en lang vår og sommer, så er det så spennende alt som skjer at vi likevel har en fin dag. Ja, farvel med grisene tok jeg forresten like etter å ha tømt kaffekoppen min. Da ruslet jeg ned i fjøset og klødde hver og én av dem bak øret. Takket for en fin sommer – og for maten. De gryntet lunt tilbake.

Inne på kjøkkenet igjen gjorde jeg klart en kurv med kopper og saft. Safta så fersk som den kunne bli, for den lagde jeg dagen før. Jeg hadde noen bær i fryseren som måtte vekk for å frigjøre plass. Jeg satte kaffekjelen på plata og fylte termosen. Så var kaffepausen sikret. På benken stod både gulrotkake og sjokoladekake til tining.

Samtidig var veslebror i full sving ute på tunet med å hjelpe pappa. Jeg så dem av og til gjennom kjøkkenvinduet. De bar ved, fylte på med vann, la mer på bålet, fant fram slaktestigen og ellers alt som trengtes til dagens arbeidsøkt.

Hvilke redskaper trenger vi for å slakte gris?
Finn det ut HER

Innimellom tok jeg en titt på klokka. Det er utrolig hvor fort en formiddag kan gå. Jeg fant fram vannkjelene og skoldehorna og sendte dem med veslebror, som var innom en tur, ut.

Liv på tunet

Det er sjelden så mye liv på tunet her på Fjellborg som på slaktedagen. Det alvorlige bakteppet til tross, så er det innmari koselig. Vi hilser og takker for sist og ønsker nykomlingene på laget velkommen. «Er dere spent på hva dere har i møte?»

Innimellom de voksne hopper og spretter veslebror. Det er mye spenning i en femårsgammel kropp som får lov til å være med på griseslakt. Dette er tredje gang han er med, så han vet hva han går til. Likevel er det så spennende!

Når vi lar barna være med på slakt, er det et veloverveid valg.
Les mer om tankene rundt det hele HER

Og plutselig skjer det noe. For så finner de voksne ut at det er best å komme i gang. Veslebror, som hele formiddagen har gått og tygget litt på om han skal være med på selve avlivningen eller ikke, bestemmer seg for å bli med de andre som ikke vil se på, inn i gangen.

Der går praten vel så livlig som den gjorde ute på tunet. Jeg forteller de som er med for første gang hva de har i vente. Veslebror skyter inn med sin kunnskap der jeg glemmer noe. Og – før vi vet ordet av det titter et hode inn gjennom døra: «Nå kan dere komme!»

Slaktedagen krever

Ute ligger den første grisen stor og tung på bakken. Det er lite som minner om den levende krabaten som har spist seg fet under min ledelse gjennom mange måneder. Nå er den mat. Nok en gang blir jeg overbevist om at dyr ikke har sjel.

Den spyles ren for blod, og så tar vi fire stykker tak i slaktestigen som den ligger på og får løftet den opp på tre bukker som står klare. Jeg tar med meg en kaffekjele og inviterer nykomlingen med meg, og så går vi den første runden av mange og fyller kannene. Nå skal det skoldes.

Bestefar er på plass som fyrings- og vannvakt i dag. Han passer på at vi til en hver tid har en god temperatur på vannet for å få skoldingen best mulig. Å legge ved på bålet høres kanskje ikke ut som den viktigste jobben slaktedagen, men uten en som vet hva han driver med på denne oppgaven, går arbeidet dårlig.

Noen står med kniv og drar av det øverste hudlaget og busta etter som det løsner av det varme vannet.

Noen har skoldehorn. Veslebror, som også gjerne vil hjelpe til, har det ene. Han vil veldig gjerne prøve å skolde med en kniv han også, men sikkerhet er viktig, og før han får bruke kniv må han først og fremst rekke skikkelig opp!

Mange spørsmål

Etter en stund er første side på grisen ferdig skoldet. De sterkeste i arbeidslaget tar tak i hvert sitt ben på grisen, også drar de den rundt mens vi andre støtter slaktestigen. Mer vann hentes og skoldingen fortsetter.

«Går det bra?» spør jeg nykomlingene. Og joda, får jeg høre, dette går over all forventning. Jeg puster litt lettet ut. En kan aldri helt vite hvordan noen som ikke er vokst opp med dette reagerer på slakt, og jeg føler alltid på et ekstra ansvar for de som aldri har vært med på det før. At de får en god opplevelse av det som skjer, er viktig.

Derfor svarer vi også villig vekk på spørsmål gjennom hele dagen. Det er, mer eller mindre, de samme spørsmålene som dukker opp hvert år etter som vi har med noen nykomlinger nesten hvert år. Jeg syns det er fint, så får også vi anledning til jevnlig å reflektere over hva vi gjør, hvordan vi gjør det, og ikke minst hvorfor.

Det går unna

Snart er den første grisen ferdig skoldet. Vi bærer den inn i slakteskjulet, fester skrev og talje og får den opp i taket. 160 kilo før vomming! Oj, oj, oj! Det er lenge siden vi hadde så store griser.

Før vommingen går veslebror og noen til inn. Gris nummer to skal ende sine dager, og mens den skoldes vommer husbonden den første. Han får god hjelp av veslebror, og jeg, som har tatt husbondens plass ved skoldingen, hører spørsmålene hagle inne fra slakteskjulet.

«Hva er det pappa? Er det hjertet? Oj! Se på alle pølsene? Hva er det? Kan jeg hogge av hodet? Pappa?»

Vi som står og skolder, humrer lett. Det er gøy å høre hvor ivrig veslebror er, og hvordan han suger til seg kunnskap. Samtalen dreier seg naturlig over på viktigheten av å bevare nettopp den kunnskapen vi selv praktiserer i samme øyeblikk. Hvordan vi på noen få generasjoner har kommet så langt vekk fra det grunnleggende og hvordan framtiden vil bli for barna våre. Alle vi som deltok på slaktedagen i år har barn på samme alder. Alle har også egne gårdsbruk av varierende størrelse; samtlige i drift.

Sjølberging er beredskap!
Les mer HER

Med den største selvfølgelighet

Inne i slakteskjulet har husbonden og veslebror omsider blitt ferdig med å vomme grisen og å skjære av den hodet. Nå tar de med seg hodet ut på hoggestabben. «Kan jeg skjære hodet?» spør veslebror ivrig. Han vet godt at det må deles i to før vi kan lage hodesylte til jul.

Rundt skoldestigen blir vi enig i at mamma’n bare må ta en liten pause for å ta bilder. Det er noe absurd grotesk over det hele, samtidig som det ikke finnes noe mer naturlig. I alle fall ikke i veslebrors verden, der han først står og hjelper pappa med å holde hodet fast så han får saget et spor.

Siden tar han selv over saga, men erfarer øyensynlig det samme som alle barna her har erfart før ham: Å dele et hode i to er forferdelig vanskelig! Ja, rent ut sagt er det rett og slett kjempetungt! Jeg har selv gjort det noen ganger, og melder meg sjelden frivillig for oppgaven om andre heller vil.

Men, veslebror mister ikke interessen av litt motgang. Der er tenna! Er det tunga? Også hjernen! Øret! «Skal vi hogge av den øret, pappa?»

Når hodet er delt legger husbonden det i ei balje, og med litt hjelp fra gammel-faffa får veslebror fart på vannslangen og får ansvaret for å skylle det rent.

Slaktedagen tar en uventet vending

Etter enda en stund henger gris nummer to i taket. Den veier tett på 160 kilo, den også. Vi tar oss en liten kaffepause, og praten går omtrent som den bruker ved denne tiden på slaktedagen. «Jammen går det radig!» Vi strekker litt på stive kropper og gjør oss etter hvert klare for den tredje og siste grisen.

Mens vi er inne, passer jeg på å gå en tur på do. I gangen utenfor hører jeg stemmer som vanlig, men veslebror er da usedvanlig stille? Når jeg kommer ut fra badet og er i ferd med å få på meg regntøyet igjen, får jeg forklaringen:

«Mamma! Jeg så dem skyta grisen!» Veslebror forteller med samme iver i stemmen som om selveste kongen skulle ha kjørt forbi huset hans. «Hæ?» Jeg var ikke helt forberedt på denne vendingen, men innså snart at gutten hadde stått i kjøkkenvinduet og sett ut på det som skjedde.

«Jeg så at han tok pistolen over veggen på bingen, også tok pappa på en sånn greie og dro grisen ut. Så sparka grisen med bena og så tok de en skarp kniv og tok ut blodet på’n!»

Tidligere på dagen hadde vi spurt veslebror hva han selv ønsket, for vi visste han ville være klar til å overvære avlivningen om han ønsket. Da ville han imidlertid ikke, men så hadde han tydeligvis ombestemt seg og tatt et valg på egenhånd mens jeg var på do. Av måten han håndterte det på, var det helt tydelig at han tok et valg som var riktig for seg selv også. Det er noe med å la unger, som voksne, få ta ting i sitt eget tempo.

Takknemlighet

Også den tredje grisen skulle skoldes. På dette tidspunktet hadde også veslebonden kommet hjem, og han hadde med seg en kamerat. Begge hjalp de ivrig til med å skolde den ene siden på grisen.

Etter hvert kom også veslekæll, og det tok ikke mange minuttene fra bussen slapp ham av og til han stod på tunet i regntøy og skoldet gris, han også. Med veslekæll på plass, gikk jeg inn og lagde middag. Veslekæll, som har deltatt på griseslakt siden han var fire år, er nemlig fullverdig en voksen i arbeidslaget.

Da grisen var hengt opp kom folket inn for en matbeta. Du og du så glad jeg er for et langbord på kjøkkenet! Vi benket oss rundt det, og jeg serverte lapskaus og franskbrød fra Stor Kokebok. Til dessert spiste vi kakene som endelig var ferdig tint.

Henriettes lapskaus og franskbrød er en nydelig kombinasjon og ikke minst lettvint, med mange mennesker til bords.
Oppskrift finner du HER og HER

I slike stunder kjenner jeg på en takknemlighet. Ikke bare for langbordet, men for menneskene som samles rundt det. Alle de fine folka, med de samme verdiene som oss selv. Når praten går livlig rundt bordet, og vi utveksler historier, erfaringer og kunnskap. Det er så fint. Og jeg ser hvordan ungene stortrives, der de sitter uvanlig stille og lytter til de voksnes prat. Jeg vet at de suger det til seg, for det er nettopp disse stundene de så ofte spør etter når det er snakk om slakting eller poteter.

Slaktedagen ved veis ende

Men, alt har en ende. Slaktedagen også, heldigvis, egentlig. Etter middag begynner vi å kjenne på at kreftene ikke er de samme som for noen timer siden. Mat hjelper, men ikke tilbake til utgangspunktet.

Samtidig som den siste grisen vommes, begynner opprydningsarbeidet. Sager, kniver, skoldehorn, bøtter, kjeler og alt som ellers har vært i bruk skylles av i restene av skoldevannet. Det er bare glørne igjen av båltunet, og vannet er ikke lenger kokende hett.

Grisebusta rakes sammen og legges i traktorskuffa. Alle er enig i at det jammen er godt sluket ikke ser slik ut etter en dusj!

Vi pakker slaktenett rundt slaktene som nå henger i taket i slakteskjulet. Til sammen rett over 400 kilo. Vi har satt ny rekord! Golvet spyles rent og feies. Baljene med hodene settes opp, fylles med vann og dekkes. Innmaten som skal tas vare på skylles grundig og får samme behandling som hodene.

Ute har det for lengst blitt mørkt, og etter hvert slukkes også lysene, ett etter ett. Først i fjøset, så på tunet og til sist i slakteskjulet. Slaktedagen er over. Vi kom vel i havn, i år også. Vi takker nye og gamle venner for god hjelp og innsats, og rusler opp til huset. Parkerer støvlene på trappa og går i dusjen.

De umiddelbare tankene etter gårsdagen, fikk sitt eget innlegg etter nettopp den dusjen.
Du finner det HER

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg