Hva jeg lærte av å være pasient

Den kvelden jeg lot være å dra i snora lærte jeg mye om det å være pasient. Det var likevel først da jeg kom hjem igjen til Fjellborg at det gikk opp for meg hva jeg hadde lært. Les mer om mine tanker rundt det å være pasient og en nødvendig omdefinasjon av stolthet i dette innlegget.

Min verden for ei uke

Da jeg gikk til sengs hjemme på Fjellborg, mandag kveld, gikk det opp for meg hvor fort man egentlig blir vant med ting. Jeg lå på plassen min i dobbeltsenga og var egentlig litt redd!

Tidligere på dagen hadde jeg blitt skrevet ut fra sykehuset etter å ha tilbragt en hel uke på ortopedisk døgnpost. Veggene som dannet rom 6, dannet også for en uke min verden. Et par utflukter til sykehuskafeen for en premievaffel etter smertefulle sårskift gjorde jeg. Jeg var også innom operasjonsstua, men ellers var rom 6 min verden. Der kunne jeg senke skuldrene og hvile i trygg visshet om at andre tok ansvar.

Vil du se hvordan jeg hadde det på rom 6?

Ta en titt på DETTE innlegget.

Det var det også som slo meg, der jeg lå i senga hjemme. På nattbordet lå dosetten med antibiotika og smertestillende porsjonert for natten og påfølgende dag. Alarmene var satt på første dose. I morgen tidlig måtte jeg passe på selv. Og det er helt uproblematisk, det altså, å ta riktige medisiner til riktig tid, men det representerte med ett for meg den tryggheten det er å være ivaretatt.

Å kjenne på omsorg

«Skal jeg trekke i snora?» Jeg hadde akkurat gjort unna kveldsstellet og var på vei i seng. Smertene hadde vært ekstra leie med meg den dagen og jeg var ganske trøtt. Derfor vurderte jeg å spørre sykepleieren om de kunne la være å se til meg i løpet av natta. Jeg sover lett, og våkner gjerne av døra som glir opp i to-draget om enn aldri så stille.

«Nei», konkluderte jeg, og lot snora være. For joda, det kan være dumt å bli vekket sånn midt på natta, selv om det er utilsiktet, men jeg kjente med ett på at jeg likte det at døra glir opp. Den glir jo opp for at noen vil se til at jeg har det bra! Etter mange dager og netter vekk fra mine, så var det godt å kjenne på den omsorgen. Å våkne av at noen bryr seg er jo strengt tatt ikke det verste man kan våkne av?

Jeg gjør jo det samme her hjemme også; på vei til sengs går jeg alltid innom soveværelsene til barna. Har de det bra? Har bamsen ramlet på gulvet legger jeg den tilbake. Jeg legger dyna over barnekroppen som ikke lenger er like varm som da dyna ble sparket av.

Bærer jeg? Et innlegg til ettertanke.

Les det HER

Genuin omsorg

Nå innser jo også jeg at sykepleierne og helsefagarbeiderne ser til pasientene sine nattestid fordi det er en del av jobben deres. Fordi de må. Likevel er det jo mennesker som står i arbeidet sitt fordi de liker andre mennesker. De ønsker å gjøre det de kan for at andre skal ha det bra. Det syns jeg er en fin tanke. Arbeidsinstrukser eller ikke, så gjør de det av et grunnleggende ønske om å gi omsorg. Det gir det ingen mening å bli sinte på dem for, bare fordi jeg våkner en ekstra gang om natten.

Jeg er nok sånn sett absolutt en takknemlig pasient å ha med å gjøre. Når situasjonen krever at jeg er der, trives jeg tross alt på sykehuset. Enten jeg er der som pasient selv eller som pårørende. Det gjør det nok også lettere å møte dem som er der for å ivareta meg eller mine med et smil og en takk. At det ikke er slik for alle kan jeg godt forstå.

Hjelpeløs pasient

Man får fort for mye tid med sitt eget hode når man ligger slik, inne på et rom på sykehuset. Det sterile rommet kan raskt forvandles til et ekkokammer for egen frykt og tanker når impulsene fra verden der ute så sterkt begrenses. Selv om du til syvende og sist er den som bestemmer, må du som pasient likevel gi slipp på mye av den kontrollen du til vanlig har over eget liv. Når du spiser, når du vil ha besøk, når du vil sove, …

Ja, for ikke å snakke om hjelpesløsheten! Selv har jeg knapt klart å ta på meg en genser, enda det bare har vært én finger jeg har hatt vondt i. Så hekter et erme seg opp i veneflonen på armen, og så får jeg ikke sårpumpa gjennom det andre ermet, og ikke får jeg til å … Og enda verre er det egentlig å be om hjelp!

«Unnskyld, men kan du være så snill å skjære opp kyllingfileten for meg? Ikke klarer jeg å få smøret på brødskiva heller.» Og det er jo egentlig enkle ting å spørre om, all den tid jeg har kunnet håndtere dobesøk og påkledning på egenhånd. Det kan fort gå på selvfølelsen løs å være pasient. Ikke nok med at du er redd, men privatlivets fred blir også satt under press!

Omdefinere stolthet

Hadde man vært like flink til å ta i mot – og be om (!) – hjelp hjemme som på sykehus, hadde livet antakelig vært lettere for noen hver. Viljestyrke får meg langt på egenhånd nå som jeg er hjemme, men på sykehuset innså jeg raskt at stolthet var noe jeg måtte omdefinere temmelig kjapt.

Du blir ikke pasient på sykehuset for å bli ydmyket. Heller ikke blir du pasient fordi ingen lenger har tiltro til din egen evne til å klare deg selv. Nei, du blir pasient fordi du trenger hjelp! Fortrinnsvis for en medisinsk tilstand, men det medfører også at du for en periode vil kunne trenge hjelp også med litt annet. Ta i mot!

Pasient for din egen sikkerhets skyld

Sykehusdøgn er kostbare, og ingen lege får deg innlagt med mindre det ikke er nødvendig for din egen sikkerhets skyld. Det måtte jeg også bare erkjenne gjennom tårene der jeg lå på smertepoliklinikkens behandlingsbenk og fikk beskjed om at jeg ville bli innlagt. Den erkjennelsen gjorde det litt lettere å oppgi sin egen selvstendighet for en tid, og ta i mot hjelp. I stedet for å sette min stolthet i å klare selv det som egentlig var uhensiktsmessig, situasjonen tatt i betraktning, satte jeg den heller i å være allright.

Nå er det ikke slik at jeg går rundt og ikke er allright ellers, altså, men nå var det plutselig det eneste jeg hadde, på en måte. Alene, inne i et rom, en hel uke. Å møte de som skulle ta vare på meg med et smil uansett hvor vondt jeg hadde, var det jeg hadde å gi tilbake for det de gav meg.

Noen ganger måtte jeg vente lenge før noen hadde anledning til å komme med smertestillende. Synd for meg, det, men sykepleieren kan da ikke lastes for å ha flere pasienter enn denne rekker over. Det gir i alle fall ikke krefter til vedkommende å bli møtt av sinte pasienter når samvittigheten allerede tærer på dem for det de føler er sin egen utilstrekkelighet! Og det er jo ikke dem det er noe galt med!

Mange pasienter, mange skjebner

Det er mange skjebner under et sykehustak. Det er lett å undre seg, når man ligger der i sitt eget ekkokammer. Hjemme kjenner jeg naboene. Hvem bor jeg sammen med her? Hvem er de? Hvilken historie bærer de på? Det er rart å tenke på at vi i dette gitte øyeblikk er en del av hverandres historie, uten å vite av hverandre.

De nybakte foreldrene som får en etterlengtet bylt i armene for første gang. En som får beskjed om at det ikke lenger er noe som kan gjøres for å berge livet. En annen som tar farvel med den som allerede har levet sitt liv til ende, strever med å finne ordene som skal dekke det hele.

Mammaen som strever med frykt og tårer for sin mest dyrebare skatt på barnepoliklinikken. Han som med brystsmerter er på vei inn til akuttmottaket; brukte jeg dagene riktig? På et rom ligger det noen og lengter hjem og savner, på et annet ligger det en som ingen har å savne.

Vi har opparbeidet en del erfaring med sykehuslivet, vi her på Fjellborg også.

Les om da veslebonden var pasient HER

Stoltheten står i mellom

Vel hjemme på Fjellborg føltes det plutselig tomt. Kaldt. Enda veggene på soverommet vårt har en langt varmere farge enn de hvite, sterile på rom nummer seks. Vi har absolutt omsorg for hverandre her også, men også ansvaret for oss selv. Det er en god følelse på mange måter, men den uka på sykehuset minnet meg også på godene ved å dele ansvaret med andre.

Selv om man er voksen og klarer selv, så er det godt med noen som setter døra på gløtt og titter innom. Ikke bare ber deg si fra om det er noe, men som helt konkret tilbyr deg et glass med saft eller en kaffekopp. Både du og jeg har dem helt sikkert i livet til vanlig også, men stoltheten står i mellom. Det er lettere å gi enn å få.

Hva jeg lærte som pasient

Redselen gled over like raskt som den kom over meg. Verden på Fjellborg er heller ikke stor, om enn litt større enn på rom 6. Det er jo her jeg hører hjemme. Når alt kommer til alt, så tror jeg kanskje heller ikke redselen handlet så mye om hvorvidt min verden er stor eller liten. Kan hende var redselen mer et utrykk for den påminnelsen den siste tidens opplevelser har gitt både meg og familien, og hva jeg lærte som pasient. For hvor godt det er med hverdager, når tingene er i sin rette stand og alt og alle er på plass.

En ødelagt finger er en filleting, men verden er like fullt flyktig. Jeg må derfor også jobbe mer med stoltheten. Var jeg kan hende også litt redd for å miste den på ny? Det trenger jeg jo i grunn ikke å være, så sant jeg lar min siste definisjon, gjort gjeldene på rom seks, fortsatt få være den rådende. Å ta i mot litt hjelp nå og da sier jo ikke noe om verken deg eller meg som person, selv om det er lettere tenkt enn gjort. Det gjelder enten man er pasient eller frisk.

Hvordan definerer du stolthet?

I dag har jeg vært på sykehuset på nytt, men bare for sårkontroll. Jeg skal tilbake på fredag, og enda er ikke fingerens hele og fulle framtid avgjort. Det er ikke stort annet å gjøre enn å ta tiden til hjelp. Det kan være en treningssak i seg selv.

Hva med deg? Hvordan definerer du din egen stolthet? Og ikke minst; hvor flink er du til å ta i mot hjelp? Jeg hører gjerne fra deg.

Og vil du være sikker på å høre mer fra meg? Legg igjen e-postadressen din her, så er du sikker på alltid å få med deg nye innlegg fra Hverdagen på Fjellborg.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg