En ledig plass

En ledig plass rundt bordet i jula; for noen en tradisjon, for andre bare veldig, veldig leit. Heldigvis blir plassen aldri tom, for minnene lever videre og hjertet er fleksibelt.

En ledig plass

Forleden dag fikk jeg høre om en tradisjon de har i Polen. Der dekkes det alltid på til én ekstra rundt julebordet. På den måten står det alltid en ledig plass om noen skulle slumpe til å råke forbi midt i selskapelighetene.

En ganske trivelig tradisjon, ikke sant? Vedkommende jeg ble fortalt dette av hadde aldri selv opplevd at ubudne gjester hadde ringt på døren og trengt den ledige plassen, men tanken slår meg likevel: Tenk så hyggelig å komme i et selskap du ikke visste om, for så å oppdage at det er dekket også til deg.

Det er raushet i sin fineste form. Der det er hjerterom er det husrom. Men hva med de som i disse dager går å kjenner på at hele hjerterommet er ommøblert?

Jula forsterker

Da er det ikke lett med jul. Du går rundt med stabelen av tallerkener for å dekke julebordet, og oppdager plutselig at du har dekket til én for mye. Du har også en ledig plass.

Plassen står imidlertid ikke ledig fordi noen kan slumpe til å komme forbi. Den ekstra plassen rundt bordet ditt har kommet til fordi noen har forlatt deg i løpet av året som har gått. Kanskje tidligere, men fortsatt så nært i tid at det er vanskelig å bli vant til det. Plassen dekkes på, akkurat som før.

Det er sårt. Jula forsterker det dessuten så veldig, for i jula er det jo på familie og venner vi retter fokus. Det er i jula vi samles for å hygge oss, men så mangler den ene som var så viktig. Ja, kanskje var han eller hun til og med kanskje selve limet. Da er ikke den ledige plassen det er dekket ved en forventning om at noe spennende skal skje. I stedet er det bare veldig, veldig vondt.

En ledig plass

Ja, for hvem skal vel kunne fylle det tomrommet som er der nå? Etter den du hadde så kjær. Ingen kan det. Ingen.

Det er heller ingen som skal forsøke det, for hver og en fyller vi akkurat vår plass her på jorda. Ingen kan erstattes, og det er i grunnen en trøstefull tanke, syns jeg. Det gjør meg liksom litt mer viktig i en verden hvor jeg egentlig ikke er så stor.

Men, trøsten er fattig. Det bringer ikke den tapte tilbake, og plassen står der like tom. Hvordan blir jula nå? Tårene triller, men gjennom tårene kommer plutselig smilet, for husker du den gangen? For ditt indre øye spilles en hel scene ut, og det hele er så levende som om det skjedde her og nå. Takk og lov for minnene!

Dem er det selvsagt som får den ledige plassen. Alle minnene! Ja, for mens vi fortsatt har våre rundt oss, er ikke minnene verken så sterke eller klare. Men, etter som de som er en del av minnene forsvinner, er det som om minnene kjenner sin plass og virkelig trår til.

For ikke mange ukene siden feiret vi allehelgen, en fin dag for minner.

Les mer HER

Uten mamma

Jeg skal feire min femtende jul uten mamma. I årenes løp har jeg selvsagt måttet ta farvel med flere også etter henne, men rundt julaftensbordet er det mammas plass som er ledig. Jeg er vant med det nå.

Min mamma mistet jeg til kreften da hun var 43.

Noen tanker deler jeg HER

Og selv om det er en plass ledig etter mamma, så er det atter andre som har tatt sin plass ved bordet. De tre ungene våre kjenner ikke en jul med min mamma, for hun måtte oppgi plassen sin en god stund før de kom til. Likevel hender det at de gjennom desember og julen spør etter henne. Hva likte hun å gjøre til jul? Hva fikk du i julegave av mamma’n din? Gav du henne noe fint tilbake?

Og sånn står ikke den ledige plassen rundt bordet så tom likevel. Hjerterommet har for lengst funnet seg til rette med den nye møbleringen, og det er rom til alle. Både de som var og de som er. Ja, for plassen forsvinner liksom ikke, selv om det ommøbleres litt. Det syns jeg er fint.

En ledig plass

Kanskje blir ikke julen i år akkurat som julen i fjor eller året før der. Det er vondt og vanskelig, og slettes ikke så lett å finne ut av all den tid du må finne ut av det selv. Kanskje er dette året for å gjøre noe helt annet? Det du alltid har lurt litt på, men aldri turt, for eksempel? Skape nye tradisjoner …

Ja, kanskje du faktisk skal la den ekstra tallerkenen du dekket på få stå? Hva den polske tradisjonen har sitt utspring i, vet jeg ikke, men det spiller jo uansett ingen rolle for hvorfor du selv har en ledig plass rundt bordet.

Også går det over, dette også. I hjertet er det alltid plass for den som ikke lenger sitter rundt bordet, men alt det som nå ligger hulter til bulter inni der finner også sine plasser til slutt, selv om rotet synes litt uoverkommelig ut akkurat nå.

«Du er så sterk», sier de. Du har aldri følt deg svakere noen gang!

Les mer HER

Om ikke denne julen, kanskje, så kommer det en annen jul, hvor alle de såre minnene og følelsen av å være etterlatt har måttet vike for alle de gode og morsomme minnene. Du vet, de du ikke ville ha vært foruten, selv om det akkurat nå er litt vondt og leit at det ikke flere blir med den du helst ville skape flere minner med.

Det blir bra.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg