Ekorn i kurven

Dette er historien om en sopptur som endte med et ekorn i kurven, et midlertidig sykehus, og liv og død og sånn. Hør nå:

På soppetur

Etter turen vår før leggetid på fredag, var veslebror veldig ivrig etter å gå på «soppetur» lørdag formiddag. Jeg kunne forresten sagt lørdag morgen, for maset om en «soppetur» begynte allerede ved frokosten. Men, som voksne flest hadde også jeg litt på pusle med før vi kunne hekte kurven på armen og legge i vei.

Hvilken kveldstur da, lurer du på?

Jeg snakker om DENNE

Vi kom imidlertid ikke så langt i vei, veslebror og jeg, før vi fikk øye på noe rart. Et stykke foran oss på veien lå det noe langt noe med en klump på, liksom. Det bevegde seg sakte når det først beveget seg, men lå ellers i ro.

Er du utstyrt med en fantasi som min, kombinert med en ekstrem redsel for orm, så forstår du selvsagt at dette umiddelbart tok form av en hoggorm som akkurat hadde satt til livs ei diger rotte for mitt indre øye.

Heldigvis er jeg ikke utstyrt utelukkende med fantasi. Rasjonell tankegang følger hakk i hel (!), og jeg vet jo at så store rotter ikke finnes her omkring! Vi listet oss nærmere, overmannet av nysgjerrighet. Hva var det for noe som lå i veien? Jo, et ekorn!

Ekorn i kurven

Det reagerte ikke med redsel da vi kom nærmere. Helt stille lå ekornet der i veien, og jeg tok en rask avgjørelse om å legge det i soppkurven. Ble det liggende ville det ikke leve lenger enn til neste bil, og selv om det så skralt ut ville sjansene dets uansett være bedre om vi tok det med enn om vi lot det bli liggende.

Slik gikk det til at det var noe ganske annet enn sopp vi kom hjem med fra «soppturen» vår. Vi kom hjem med et ekorn i kurven!

Husbonden og jeg var vel enig i at det kanskje ikke så som lysest ut for velse Ekorn Jensen, men hva gjør du når du har en fireåring ved siden av deg da? Du gir dyret en sjanse. Og hvem vet?

Midlertidig sykehus

Veslebror og jeg opprettet et midlertidig sykehus på kjøkkenet. Nå hadde vi ikke lenger et ekorn i kurven, men et ekorn i kyllingburet! Der fikk det ligge under ei varmelampe så det fikk tilbake kroppstemperaturen sin igjen.

En gang i halvtimen eller deromkring gav vi det litt sukkervann fra en oralsprøyte. Det så en stund ut til å gi effekt. Etter hvert, da vi løftet ekornet for å gi det mer sukkervann, begynte det å reagere med spenst i frasparket og kravlet litt på hånden vår.

Tilbake i buret lå det imidlertid helt stille og sov. Vi sørget for ro rundt den vesle krabaten og lot ham være mest mulig i fred.

Tap og vinn med samme sinn

Ved middagstid var det imidlertid over. Da lå vår lille gjest død da han skulle få en ny dose sukkervann. Ikke veldig overraskende, allmenntilstanden tatt i betraktning.

Det hadde jeg også forberedt veslebror på fra det øyeblikket vi la ekornet i kurven. Dermed tok han det veldig pent at ekornet døde. Han var imidlertid svært så oppsatt på å få det ut igjen, for med overdreven rynk på nesa kunne han fortelle at «det lukter dødt ekorn her». Visstnok.

Vi gav ham tilbake til skauen, og valgte å se det slik: Han kunne blitt liggende kald og våt og så kjørt flat av en bil, eller også kunne han bli med oss og gis en sjanse. Vi måtte ta et valg, og vi valgte omsorg.

En plikt

Burde vi latt være? Tja, det er ikke godt å si. Ville dyr er og blir ville, men vi er pliktet til å hjelpe også ville dyr når vi finner dem i hjelpeløs tilstand. Men hva er forsvarlig hjelp? Å forsøke å redde dem til liv – eller å ta livet?

Vi valgte å prøve, men hadde satt oss en frist for når nok var nok. Jeg tror ikke den vesle saken led, for pusten var hele tiden jevn og fin. Til slutt orket det lille hjertet bare ikke mer.

Hva som feilte ekornet får vi aldri vite, men utstyret som ble brukt skal saneres før det brukes av andre dyr igjen for sikkerhetsskyld.

Ekorn i kurven

Med dens siste reise tilbake til skauen, blir ikke historien om et ekorn i kurven noe annet enn nettopp det.

En del av meg er litt lettet for at jeg ikke skal måtte håndtere ett ekorn på toppen av alt annet her. Den lettelsen er OK å føle på så lenge jeg også vet at vi gjorde det vi kunne.

Veslebror er et minne rikere, og forhåpentligvis en lærdom også: At alle dyr har en verdi enten det er slik eller så fatt med dem. Liv og død går hånd i hånd. Noen ganger går det bra, andre ikke.

Og noen ganger er det vi som er herre over et dyrs liv og død.

Det vet veslebror også, se bare HER

Og hvis du lurer på om det ble sopp den dagen? Det gjorde det også. Man kan ikke bare sanke ekorn i kurven, så vi gikk på en sopptur til.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg