Storkar med traktor

Traktorene, ja. I flertall. Det er ingen hemmelighet at den gamle Inter’n her har vært litt… skal vi si ustabil i humøret? Den opptrer like egenrådig som katta, og har stort sett gjort som den selv har villet, fullstendig uavhengig av oss og våre behov. Det har vært litt mer sånn «Åh? Snø, sier dere?», også har den nektet å starte. «Så dere skulle ha måket tunet? Aha-ha! See if I care!» Og – det har den stort sett ikke gjort.

Lat og smart er hva den er, gammel’n. «Snø? Og kaldt? Næh! Trur jeg blir her, jeg!» Også har husbonden forbarmet seg over den, og pakket den inn i tykke lag av deilig, varm og gul Glava. Når du er traktor, gir du en lang marsj i at glassfiberisolasjon klør et halvt år etter at du har fått det på kroppen. «Mmm! Deilig! Gi meg en uke!»

Selvsagt har husbonden gått lei. Snøfreseren vi brakte med oss fra vårt forrige hjem, har riktignok fått sin glade rennesanse under den kranglefanten av en traktors mange påfunn, men traktoren selv har fått sin posisjon truet. At den i tillegg ikke er konstruert for frontlaster, bidro heller ikke til en styrket stilling, men det kunne husbonden saktens ha levd med, om bare gammel’n startet som den skulle. Men nei. Husbonden begav seg i vinter ut på jakt. For et par, tre uker siden endte jakten – på nabogården.

En Fiat. På skjønnhet kan de to ikke konkurrere (mot noen), men Fiaten starter. Fiaten har frontlaster. Fiaten har firehjulstrekk. Ja, Fiaten har ikke bare frontlaster heller, forresten, den har til og med frontlys. Husbonden er så fornøyd, så, og Inter’n såpass skamfull at den ikke har protestert én eneste gang på å arbeide siden Fiaten kom til liksom-gards. Ja, for arbeid har den fortsatt hatt. Så lenge han starter, så får han trekke henger. Dessuten er Inter’n en racer med vedklyva, så lenge han starter. Det er forresten planen også: Inter’n skal bli stasjonær-traktor med vedklyv, og flytte opp til Myra der den slags arbeide foretas. En slags forvisning uten total avvisning.

Men, enn så lenge får Inter’n gå i tjeneste her hjemme litt til. Vi er jo ikke helt ferdig med dette prosjektet bak garasjen ennå. Det gleder jeg meg imidlertid til vi blir, for husbonden blir så ille kær a’t, nå som han har to traktorer på denne bittelille gården som ikke er en gård engang – liksomgården. Det er antakelig like før jeg går fra husmor til husfrue, og fredag proklamerte han stolt, mens han slo ut med armen for å vise, at nå fikk vi rundkjøring! Frukthagen befinner seg i midten, og ved behov kan vi kjøre ut skauveien i stedet for å benytte den vanlige oppkjørselen vår. Han sa det med et skøyeraktig glimt i øyet, men jeg er nå ikke helt sikker, for like etter så jeg bare et langt ben stikke ut av traktoren – den gamle for anledningen – mens han gestikulerte noe voldsomt for å påkalle seg min oppmerksomhet.

«Vask føttene mine!» kommanderte han da jeg kom innenfor hørevidde. «Unnskyld?» «Vask føttene mine!» Han pekte ned på den ene skoen sin. «Finn noe å vaske med!» Det manglet i grunnen bare et «kjerring» før han i min fantasi hadde fått seg en rak høyre, men i virkeligheten er jeg jo ikke så tøff, så jeg gikk jo aller pliktskyldigst for å gjøre som han sa. Foten stakk fortsatt ut av traktroen da jeg kom tilbake med filla og litt såpe. «Også på golvet der!» «Si meg én ting,» begynte jeg, «er det sånn å forstå at du har blitt storkær av å være i besittelse av to traktorer her, eller?» Husbonden gliste. «Når du til og med skal ha meg til å vaske føttene dine? Det er en gammal haug av en International, detta, ikke siste modell av en John Deere med hvit floss og gullratt!»

Men, så skulle det jo vise seg at det var nettopp det som var problemet også, at det var en gammal haug av en International. Det hadde seg nemlig slik, at det var blitt en liten lekkasje på grunn av et litt for tungt lass, og følgelig fløt det av hydraulikkolje på gulvet (som forresten er dekket av rester fra et gammelt gulvbelegg fra kjøkkenet og ikke hvit floss). Det var jo bare klin – og glatt! Husbondens flytebrygger hadde seilet rundt på gulvet, og gjort traktorkjøringen til alt annet enn enkelt. Og her var det altså jeg kom inn i bildet: Ikke som en langneglet husfrue med Gucci og Dìor, men som ei husmor med fleecegenser fra Stormberg og gummistøvler, med vaskefilla i hånden, klar til å redde verden. I alle fall ~~storbondens~~ husbondens, der inne i den gamle Inter’n fra 1971.

Han skylder på hydraulikkolja, men jeg erter ham litt likevel. Vi har det så mye moro her i huset på min bekostning, så når jeg endelig kan få litt fri, nyter jeg det i fulle drag! Det varer neppe lenger enn til neste slakt, likevel…