Forberedt på krise

Krisemat er et spennende tema, men det reiser også et viktig spørsmål: Er vi forberedt på krise? Les hvilke tanker jeg gjør meg i dette innlegget.

Det hele begynte med gallesten

Jeg har på nyåret slitt med gallesten. Nå ble jeg endelig, til min store lettelse, operert i går og går bedre tider i møte. Likevel må jeg forholde meg til et fettfattig kosthold en stund til, slik jeg allerede har gjort noen uker. Og det var med gallesten og det fettfattige kostholdet det begynte, nysgjerrigheten på krisemat.

Vel å merke har jeg snust litt på den tidligere også, men mest bare av nysgjerrighet. Nå var det med virkelig anvendelse for øyet at jeg begynte å dykke litt dypere i tematikken. For, midt i egen elendighet kom jeg på tanken å undersøke nettopp krisemat for å se om det kunne utvide repertoaret på menyen noe, gallestenene tatt i betraktning.

For eksempel lagde jeg krisebløtkake med jøssingkrem en gang for noen år siden.

Se bare HER

Jeg er i besittelse av en gammel koke- og instruksjonsbok, utgitt på Gyldendal norsk forlag – Vi som koker elektrisk, av Gerd Wiborg Thune. Den er kommet i flere opplag, men akkurat mitt eksemplar, utgitt i 1944, er tilpasset datidens krisetid. Det er oppskrifter som krisekringle, potetvafler, og krisebløtkake, ikke minst. Her var det håp for en stakkar med galleblæra full av gallesten!

Det var i grunnen husbonden som satte meg på tanken om å kikke i akkurat den boka.

Les hvordan og få oppskrift på krisekringle HER

Og, når jeg så først var kommet på tanken, så vet jeg godt hvor jeg skal lete for å finne flere kriseoppskrifter: Nasjonalbiblioteket! Krisemat og erstatningsvare av Nils Harald Moe, for eksempel. Jeg har funnet en oppskrift der på potetkarbonader som jeg har lyst til å prøve meg på. Riskrem med skummet melk? Krisefromasj og kaffekaker?

Statens forsøksvirksomhet for krisemat

Jo flere oppskrifter jeg kommer over, jo mer imponert og ydmyk blir jeg. Det er i sannhet krisemat, mye av det, men den oppfinnsomheten, da! Og evnen til å finne det gode i det enkle.

Under andre verdenskrig hadde staten en egen Forsøksvirksomhet som tok sikte på å undersøke ulike erstatningsvarer og kvaliteten av disse. Det første året den var operativ i krigssammenheng, var hele 121 varer inne til bedømmelse. Av disse ble 32 kassert₁, og husmødre i det ganske land ble spart for mange feilskjær gjennom denne Forsøksvirksomheten.

Jeg syns dette er ganske fantastisk. Samtidig undrer jeg meg over om vi hadde klart noe tilsvarende i dag. Som opptatt av sjølberging er dette en tematikk som ligger meg nært til hjertet. Hva hadde vi gjort om det ble alvorlig krisetid i dag?

Jeg for min del hadde nok sett bakover i tid og samtidig prist meg lykkelig over den lille åkerlappen nederst i frukthagen hvor vi har poteter. Ikke bare er det en utrolig anvendelig råvare, men det er også en billig råvare som de fleste kan dyrke selv med svært enkle midler. Ser jeg på oppskriften til krisekringle, så er det også tydelig at poteter har den egenskapen å drøye andre råvarer. Det er nemlig ikke bare i krisekringle at poteten er brukt med dette mål for øyet.

Poteter i krisetid har vært tema på Hverdagen på Fjellborg før.

Du finner innlegget HER

Noe å ta med seg

Jeg sender en stor og takknemlig takk bakover i tiden, til husmødrene som slet mer enn jeg kan ane. Med å få hverdagen til å gå i hop i en tid som var så krevende at det i våre dager er vanskelig å begripe.

Jeg har ofte lurt på hvordan det var for oldemor. Hun bodde i huset ved siden av her vi bor nå, med etter hvert fem barn. Den eldste var fem da krigen brøt ut. Jeg vet hun til tider var redd for sine, selv i vår lille, trygge grend. Hvordan var det? Også maten, da, som skulle rekke til så mange i en tid hvor det var rasjoneringer og begrensninger på alt.

Hvordan er det med økonomien i et sjølbergingshushold?

Les mer HER

Vi skal ikke glemme. Det var generasjonen som gjennomlevde andre verdenskrig opptatt av. Likevel lurer jeg på om det er det vi har gjort. Livet går jo videre for de fleste før eller siden. Se bare på vår post-corona. Men er det så lurt?

Vi har myndigheter som bygger ned kornlagrene våre og på ingen måte tilrettelegger for at matforsyningen skal være noe vi kan ordne opp med selv. Gårdsbruk legges ned som aldri før og styresmaktene ser ikke ut til å kunne bry seg mindre. I takt med at gårdsbrukene legges ned forsvinner også kunnskapen om hvordan vi produserer mat her til lands, i vårt klima og miljø. Hva gjør vi om nye kriser rammer? Er vi forberedt på krise?

At sjølberging er beredskap har jeg tatt til orde for tidligere.

Les mer HER

Forberedt på krise

Krisekringle kan bøte på mye, men muligens ikke alt. Dog er det verdt å merke seg, syns jeg, den kunnskapen som en gang fantes. Plikter vi ikke egentlig å ivareta den?

Nå finnes jo for en stor del kriseoppskriftene tilgjengelig via Nasjonalbiblioteket og ganske sikkert også fysiske eksemplarer av bøkene rundt om i det ganske land. Vi kan se til dem. Likevel er det jo verdt å reflektere over at disse er skrevet ned for mer enn 80 år siden. Er de tilpasset nåtiden?

Jeg har tidligere stilt spørsmålet: Har du kunnskap nok?

Les innlegget HER

Vi har Toro og Fjordland og Stabburet og hjemmefryser. Mat- og helsefag strekker seg i beste fall til å lage tomatsuppe, men en full potetmiddag har ennå mine barn til gode å lage i skolesammenheng. Det gjelder ganske sikkert flere. Kan folk flest nok om matlaging til å kunne dra nytte av 80 år gamle oppskrifter uten å mistet motet omtrent samtidig som råvarene forsvinner? Dersom det skulle bli nødvendig, altså?

Vi skal selvsagt ikke finne fram krigstypene, men det er likevel verdt å reflektere over hvorvidt vi er forberedt på krise, syns jeg. Beredskap er langt mer enn å ha to pakker knekkebrød og litt havregryn tilgjengelig. Også matlagre blir tomme en gang. Hva da?

Forberedt på krise er å ikke kjøre seg fast

Helt hvilken konklusjon det er å trekke ut av disse tankerekkene er jeg ikke riktig sikker på. Dog syns jeg tematikken er interessant. Er vi forberedt på krise? Sånn egentlig? Én ting er jo å kunne dyrke maten, men kan vi anvende den? Der har jo dette med krisemat fått meg til å fundere litt.

Mens jeg har vært syk har jeg jo virkelig fått kjenne på hvor mye mat egentlig har å si her i livet. Variasjonen i særdeleshet. Jeg lever godt på knekkebrød, men det å kunne ha noe ekstra godt å se fram til. Noe å kose seg med når alle andre gjør det.

Nå skal jeg på ingen måte sammenstille galleblære med krisetid, men det å være forberedt på krise, handler det egentlig om å ikke kjøre seg fast i bestemte mønstre? Heller være litt åpen for alternativer?

Mer potet

Kanskje? Men, så må man jo vite hvilke alternativer vi har også da. Det gjør jo prosjekter som Prosjekt Henriette ekstra spennende, det å få nye innspill på «gamle» råvarer. Bøker om krisemat. Å være litt nysgjerrig, rett og slett.

Prosjekt Henriette i sjølbergingsøyemed?

Jo visst! Se bare HER

Jeg tror ikke man til en hver tid skal gå rundt å tro at det blir krise, men å være forberedt på krise er noe annet. Verden er hva den er for tiden. Selv om det kanskje ikke vil ramme oss på hardest mulig vis, kan det være at også vi må omstille oss på hint og annet.

Én ting er i alle fall sikkert, og det er at det settes poteter på Fjellborg i år også. Selv om jeg etter hvert kan spise mer fett i kosten er jeg blitt nysgjerrig på hvordan vi kan bruke mer potet i kosten enn vi allerede gjør. Potetlomper, potetvafler, potetbrød og potetgjær, ikke minst. At den gjør seg i kake, vet jeg jo allerede.

Hva kan du om råvarers anvendelse som kan komme godt med? Går det i det vante, eller tør du prøve noe nytt? Og hva tenker du om dette temaet? Det hadde vært spennende å høre!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

1. Statens forsøksvirksomhet i husstell gjennom 25 år (nb.no)