Er fellesskapsfølelsen forbi?

Er fellesskapsfølelsen forbi? Det lurer jeg på i dette innlegget, på dagen 30 år etter Lillehammer-OL og dagen for PSTs nye sikkerhetsvurdering for landet.

En dag vi minnes

I dag er det 30 år siden OL på Lillehammer startet. Et jubileum nordmenn på ingen måte lar seg gå hus forbi. Selv manglet jeg enda noen dager på syv år, denne februardagen i 1994. Likevel husker jeg den godt. Jeg hadde vært i bursdag til en klassevenninne og gledet meg veldig til å se flaggseremonien i TV da jeg kom hjem.

Det var en stor dag, og et flott mesterskap på alle måter. Ikke rart nordmenn er stolte av det som hendte på Lillehammer for tre tiår siden. At det fortsatt feires og minnes som om det hendte i går.

Jeg var jo bare barnet, men i ettertid er det likevel én ting som slår meg noe mer enn annet når OL på Lillehammer er tema, og det er fellesskapsfølelsen. Vi var sammen om noe, og se hva vi som nasjon fikk til! Hvor stolte vi var – og er – av de seksten dagene i 1994. Har det noen sinne skjedd igjen? Er fellesskapsfølelsen forbi?

Fellesskap på trist grunnlag

Nasjonalfølelsen har nok absolutt vært der, når store hendelser har bragt oss sammen. Den fatale julidagen i 2011 er ett eksempel, 12.mars 2020 en annen. Selv om mange, meg selv inkludert, nok har en del gode minner fra coronatiden, er uansett ikke dette opplevelser med positivt fortegn i den forstand.

Her på Fjellborg opplevdes coronatiden som fin fordi vi eide tiden vår selv.

Les mer HER

Smerte, unntakstilstand og redsel er nok mer dekkende begreper enn fellesskap, dugnadsånd og arbeid mot et felles mål, selv om dette er superlativer som også absolutt kan trekkes fram i møte med det som er vondt og leit.

Dette var jo ikke hendelser som var skapt av oss for det godes skyld. Det kom mer kastet på oss, uten at noen hadde bedt om det.

Har nordmenn, siden 1994, manglet dette store, fine som knytter oss sammen? Er fellesskapsfølelsen forbi, den som er tuftet på gode opplevelser?

Er fellesskapsfølelsen forbi?

Vi lever nå i et samfunn som jeg synes at blir mer og mer preget av en tankegang om «hva samfunnet kan gjøre for meg» og hvordan individet kan ivaretas best mulig. Hvordan ens egen innsats kan komme andre til gode, er liksom ikke så viktig så lenge en selv er ivaretatt.

Dugnad er et begrep jeg som voksen og forelder knapt er borti. Når det først kommer på tale, handler det hele aller helst om hvordan vi kan gjøre det enklest for oss selv, med minst mulig innsats. Ikke hvordan vi kan gjøre det aller best for barna våre og det fellesskapet vi ønsker at de skal være en del av.

Den stolte fellesskapsfølelsen uteblir, og det uroer meg.

For ikke bare handler dette om hva du og jeg gjør sammen i kulissene på idrettsarenaen eller i klassesammenheng. Det handler også om det samfunnet vi er en del av, hvor vi skal ivareta hverandre. Om fellesskapsfølelsen er forbi, hvordan skal vi da kunne bygge et trygt og godt samfunn?

Troen på samfunnet?

Samtidig som 30-årsjubileet etter Lillehammer-OL slås opp i alle landets medier, ble det også i dag lagt fram en ny trusselvurdering for Norge av PST. Det var ikke spesielt lystig nytt, selv om det ikke var noe overraskende ved det.

Jeg tror ikke på at vi skal gå rundt og male fanden på veggen, men jeg vil gjerne tro på at det samfunnet jeg er en del av står sammen når det trengs. Ikke bare fordi det gagner en selv best, men fordi vi ser at det gagner alle at vi gjør det.

Kanskje må vi selv ta ansvar ved å be mer om hjelp? For ber du om hjelp, så får du det!

Les mer HER

Akkurat nå er jeg ikke sikker på om jeg tror på det samfunnet. Det skrikes altfor mye opp om meg og mitt, og den generelle holdningen synes å være at «bare jeg har det bra så skal du se at alt ordner seg».

Jeg vet at vi kan. Vi så naboer som stilte opp for hverandre og handlet inn for de som satt i karantene og luftet hunder og stod på for kjente og ukjente under corona. Men hvor ble det av?

Det er jo fint å se at det funker i kriser, men det hadde jo vært allright med et samfunn vi vet vi kan stole på og som viser seg fra sin beste side også når det ikke trengs? Når vi sammen står på for å bygge noe vi ønsker oss og vil få til. Hvor er det blitt av? Er den fellesskapsfølelsen forbi?

Fellesskapsfølelse for overlevelse?

At arrangementer som de olympiske leker er en pengegalopp uten sidestykke og at det er pamper og ufine lekekamerater også der er ikke mye å diskutere. Men om det for en nasjon er fint innimellom å kunne ha slike arrangementer å samle seg om? Det tror jeg faktisk, enten det er OL eller noe annet.

Se bare på den stoltheten vi ser tilbake på Lillehammer-OL med nå, tretti år senere! Det gjorde åpenbart noe med oss som nasjon. Likevel er det lett å tenke at fellesskapsfølelsen er forbi, for når har vi siden hatt en tilsvarende opplevelse som nasjon og fellesskap?

Tøffe tak – en mulighet?

Les innlegget HER

I mitt enkle, kanskje også litt idealistiske sinn, handler slike ting om overlevelse. Alt henger sammen. Hvordan vi har det, hvordan vi tar det, hvordan vi arbeider sammen og hvordan vi hjelper hverandre opp. Ikke bare når det røyner på, men for å gjøre hverandre best mulig.

Når jeg ser på det samfunnet vi lever i nå, i 2024, så ser jeg et samfunn som langt på vei er preget av lite forståelse, mer hat og i aller høyeste grad polarisering. Til tross for at trusselvurderingene sier at vi i større grad må belage oss på å stå på egne ben i tiden framover, så gjør vi ingenting for å klare det. Se bare på matvareproduksjonen her til lands. Den bygges ned – mot bondens vilje og den gjennomsnittlige innbyggers bedre vitende.

Ville dette vært like lett for styresmaktene å gjøre om vi som nasjon hadde en sterkere følelse av fellesskap? At det er oss det angår, og ikke bare slik å forstå at en hver for ordne seg som best han kan.

Er fellesskapsfølelsen forbi?

Jeg er sikret, jeg. Min familie har mat. Kunnskap om den også. Vi har et nettverk rundt oss av gode mennesker, både familie og venner. Men hva med deg? Har du det du trenger for å få dekket alle dine behov?

Har du kunnskap nok? Et viktig spørsmål å stille seg.

Les mer HER

Det er det som bekymrer meg med dagens samfunn. Og så kan vi godt fnise litt og himle med øynene av denne voldsomme OL-nostalgien som rir landet nå en fjorten dagers tid, men til syvende og sist tror jeg faktisk at den er sunn. Sammenhengen er kan hende søkt, men jeg tror at slike begivenheter som binder oss sammen er viktige. Enten det er OL, VM på ski eller 17.mai-arrangementet klassen til sønnen din er ansvarlige for i år.

Om vi bare klarer å få det til å handle om hvordan ens egen innsats kan komme flest mulig til gode, så tror jeg kanskje en kommer best mulig ut av det selv også. Vi trenger hverandre og den fellesskapsfølelsen vi kun kan få i et fellesskap. Ingen mann er en øy. Det syns jeg blir tydeligere og tydeligere jo mer håpløst samfunnet synes. For det er et paradoks at jo mer vi krever at samfunnet skal gjøre for oss, jo mindre er vi selv villige til å yte.

Men, skal vi klare oss videre, tror jeg vi må ha litt OL-mentalitet, rett og slett. Kanskje bør OL-floka gå på ny, om enn bare i overført betydning? For jeg tror ikke at fellesskapsfølelsen er en saga blott. Ikke egentlig. Men, jeg tror kanskje vi har glemt litt hva som ligger i den?

Hva kvikklunsjkake har med saken å gjøre? Det er dugnadskaka over alle her i huset, og ingenting er vel så samlende som kake!

Oppskrift finner du HER

Dette ble store tanker på en mandag, og overflaten er kanskje bare så vidt berørt. Likevel syns jeg det er interessante spørsmål – også i sjølbergingsøyemed. Hva tror du? Er fellesskapsfølelsen forbi? Del gjerne dine tanker i kommentarfeltet.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg