Et komplott?

Har alle skogens dyr inngått et komplott mot oss her på Fjellborg? En kan jo begynne å lure. Først grevlingen, så reven, og nå …

Mikkel Rev

De siste par ukene har jeg sovet litt på ank. Jeg har våknet for den minste lyd, hatt nervene i helspenn og øra på stilk. Mer enn én gang har jeg tørna ut av hengekøya for å sjekke. Mest for min egen ro, egentlig, for jeg hører godt forskjell på hønene når de bare «glemmer» at det skal være stille om natta’n og når de varsler fare.

Etter Mikkels besøk gjorde vi noen grep.
Les mer HER

Like fullt har forsommerens besøk av ville dyr gjort meg årvåken. Selv i søvne. I grunnen er det ganske slitsomt, men hva skal man gjøre?

Natt til sist mandag hadde vi jo Mikkel Rev på besøk, og det var kun hønenes varsling som gjorde at det gikk bra. Mikkel rømte med halen mellom bena – og siden har jeg ikke sett ham. Men, nå tror jeg likevel at alle skogens dyr har inngått et slags komplott mot hønene våre.

Alle hønene vekk

Jeg hadde vært og hentet veslebror i barnehagen torsdag ettermiddag. I det jeg parkerte bilen på nordsiden av huset, forstod jeg umiddelbart at noe var galt. Det var så merkelig stille.

Med ett skjønte jeg hva det var: Alle hønene var vekk! Midt på høylys dag er det veldig unaturlig.

Jeg lot varene jeg hadde handlet ligge i bilen og småløp bort til garden. På grasbakken utenfor lå det masse hvite fjør. Ungflokken vår satt inne i hønsehuset, det så jeg. Men da jeg gikk over låvebrua for å se til de gamle, fikk jeg plutselig se den svarte Brahma-høna vår ligge livløs under den.

Jeg forsikret meg først om at de eldste hønene også var i live, og talte opp både de to hvite Brahma-hønene og den hvite Lohmanen på rømmen; de var på plass. Kosehøna derimot? Borte vekk. Jeg hentet opp den svarte høna. Den var enda ikke stiv.

«Hva er dette?» spurte jeg veslebror, uten egentlig å forvente svar. «Har alle skogens dyr gått sammen og laget et komplott for å utrydde hønene våre én gang for alle?» Dét var veslebror usikker på, men han hadde en hel del forslag likevel, hvorav det mest fornuftige var å leke litt detektiver.

Et komplott – mot Kosehøna?

Vi begynte med å spørre maleren. Han var nemlig her hele den tiden jeg hentet i barnehagen. Og: Da jeg dro, var alt i sin skjønneste orden.

Maleren hadde intet hørt og intet sett. Ikke malerhunden heller, som lå i skyggen på langsiden av hunden. Den hadde jo, naturlig nok, varslet om han hadde sett noe. Følgelig hadde nok det hele hendt veldig raskt.

Veslebror og jeg undersøkte fjørene på bakken. De var hvite. Merkelig, syntes vi, for alle de hvite hønene var i live. «Kosehøna har da ikke så mye hvitt på kroppen?» spurte jeg veslebror. Jeg hørte på mitt eget tonefall at jeg nærmest tryglet veslebror om å være enig. Ikke si at Kosehøna er drept! «Nei, hun har mest brunt», svarte veslebror skråsikkert. Og han burde vite det, han, som går rundt og bærer på den høna 90 % av våkentiden hjemme.

For sikkerthets skyld sjekket vi en av de andre brune Lohman-hønene. Liksom for sammenlikningens skyld. Men nei, den hadde ingen helt hvite fjør. Vi lette etter Kosehøna, men fant henne ingen steder. «Ikke et komplott i hele verden må gjøre Kosehøna til mat for ville dyr!» bad jeg. Vi har visst blitt veldig glad i henne.

Hva er egentlig historien bak Kosehøna?
Bli kjent med henne HER

Det føles virkelig som et komplott

Jeg hadde i grunnen mine bange anelser allerede da jeg så fjørene utenfor den ene hønsegarden. Det har jeg nemlig sett før. Riktignok er det mange år siden nå, men vi vet jo at trusselen bor i skauen her.

«Husker du den store rovfulgen du og jeg så fly over her i går?» spurte jeg veslebror. Jeg stod og studerte den svarte høna. «Det var nok hønsehøken som så på menyen», sa jeg. «Dette likner veldig på dens verk.»

Hadde det vært et dyr på alle fire, sånn som vår uvenn grevlingen eller Mikkel Rev, så hadde den svarte høna vært vekk. Eller i alle fall spist av og som et minimum blodig. Hun var ingen av delene. Kun et hull i hodet, fant vi. Antakelig har den blitt for stor for hønsehøken å få med seg, også har den måttet gi opp. Vi har sett det før, at Brahmaene er i største laget for høken. Derfor får de også gå fritt, til tross for høken.

Jeg kjente at jeg ble sint. Lei meg. Frustrert. Det føles virkelig som om alle skogens dyr har inngått et komplott i sommer. At alle kluter settes til mot hønene på Fjellborg. Jeg gjør så godt jeg kan, men klarer likevel ikke å beskytte dem. Og det er klart, at de som går fritt kan sperres inne ikke bare på natta, men også om dagen. Da kommer det imidlertid et spørsmål om dyrevelferd inn også.

For noen år siden slet vi også med grevlingbesøk. Synet som møtte meg en morgen da var redselsfullt!
Les historien HER

En for laget

Jeg valgte likevel å la de tre gjenlevende hønene være sperret inne resten av torsdagen. Et godt stykke ut på formiddagen i går også. Hva om høneshøken ville gjøre retur? Jeg tok meg selv i å titte minst like mye opp som ned den tiden jeg var ute – og det var jeg ofte.

Men så, plutselig, som om ingenting var hent, trippet Kosehøna fram fra skauen. Jeg kunne ikke annet enn å plukke henne opp å gi henne en skikkelig bjørneklem. «Der er du, jo!» Jeg trodde aldri jeg kunne bli så glad for å se en høne, men der stod vi altså.

Kosehøna avgjorde saken for de andre. De slapp ut. Kollektiv beskyttelse er jo også en ting, ikke sant? Er de flere blir de verre å ta enn om én går alene. Og, når de er vant til å gå ute og gjøre som de vil, så føles det på ingen måte greit å sperre dem inne heller.

Nå er bare det store spørsmålet hvem skogens ville dyr sender i neste runde? Nå mangler vi vel egentlig bare minken, så har vi liksom runda spillet her. Måtte det ikke gå troll i ord, og hønene være trygge fra nå av! Vi krysser fingrene (og gir Kosehøna en ekstra godbit).

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg