Griseslakt: Slaktedag – slik gjør vi det

Så var det tirsdag og slaktedag. Vi har gru-gledet oss i flere uker nå; gruet oss til å ta farvel med Lotta og Flotta, og gledet oss til å ta fatt på det spennende arbeidet som følger med slakta. Vi har snakket mye om det her hjemme i løpet av sommeren og høsten, og vi er enige om at slakting er ikke moro, men arbeidet som følger med det, er moro. Vi får skille litt på dét, for det er jo tross alt liv som skal tas.

Før var jo hjemmeslakt av julegris ganske vanlig rundt omkring, men tidene og samfunnet har forandret seg. Den tematikken er jo nok til å fylle et innlegg for seg, men det jeg hadde tenkt til å fortelle litt om i dag, er hvordan selve slaktingen faktisk foregår! Jeg vet at flere av dere som følger Hverdagen på Fjellborg, har gode minner fra barndommen når det kommer til griseslakt, men jeg vet også at flere av dere er veldig nysgjerrig på hvordan dette egentlig går for seg. Vel…

Først så må jo grisen skytes, da. Jeg skal innrømme at jeg er såpass pinglete av meg, at jeg ikke har lyst til å være med på akkurat den biten. Jeg gjør som jeg gjorde da jeg selv var barn: Setter meg i trappa med øynene lukket og hendene for ørene, og venter på at noen kommer og henter meg, og sier at det er trygt å komme ut. Men, det som skjer mens jeg sitter og holder meg for ørene og lukker øynene, er at grisen får på seg en snare. Dernest blir den fulgt ut av bingen, hvorpå den får et rifleskudd midt i panna. Så raskt det lar seg gjøre, stikkes grisen i bringa, slik at blodet renner ut.

Når blodet er ferdig tappet, løftes grisen opp på en slaktestige, og det er når grisen ligger her, at det tyngste arbeidet av slaktingen skal gjøres. Da skal grisen skoldes! Mange senker gjerne hele grisen ned i et badekar fylt med varmt vann, men i mangel på badekar, så bruker vi helt enkelt vannkjeler som fylles fra et større kokekar, og heller over grisen etter hvert som den skoldes. Én heller vann, og én skolder. For å skolde, brukes en skarp kniv som drar av busta og det det ytterste hudlaget.

Når grisen er ferdig skoldet, får den en kraftig krok i hvert bakben, og heises opp i taket ved hjelp av en talje. Når den endelig henger oppe, er det tid for det jeg syns er det mest spennende: Vomming! Da snittes buken på grisen opp, og tarmer, magesekk, lunger, lever, hjerte og nyrer tas ut. Visste dere forresten at man kan se om grisen har hatt lungebetennelse? Det er helt ufarlig, men dersom lungene har «grodd» fast i grisen, så har den hatt seg en god forkjølelse. Alle innvollene samles i et kar, før det siden sorteres for hva som skal brukes og hva som skal kastes.

Når grisen er vommet, forsvinner forlabber og hodet, før den får et jaktnett trukket over seg; en enkel forsikring mot fluer og liknende. Så skal grisen rett og slett bare få lov til å henge en stund for å godgjøre seg, og la kjøttet mørne. Det heter seg at grisen skal henge slik i førti døgngrader. Det vil si at med en gjennomsnittstemperatur på ti grader, så skal den henge i fire dager, er gjennomsnittstemperaturen fem grader, skal den henge i åtte, også videre. Nå er det ikke alltid at gjennomsnittstemperaturen matcher kalenderen vår, så det med døgngradene blir litt etter tid og slump, men grisene får nå i alle fall henge frem til fredag. Da skal de parteres.

Før man kan avslutte arbeidet for kvelden, må hodene deles og skylles og legges i vann, og det samme gjelder de av innvollene som skal brukes. Vannet må byttes et par ganger i døgnet, for det blir ganske mye blod og rusk og rask som flyter ut når det ligger slik det skylling, men ellers er det klart til og brukes fortløpende. I tillegg til hodene og labbene, har vi også tatt vare på lever, lunger og hjerter, samt tynntarmene. Alt kan brukes, og allerede i morgen er det frem med bestemors gamle oppskrifter for å begynne på godsakene.

Det er ganske mye arbeid med griseslakt, men det er veldig spennende også. Bildene her er fra det første året vi slaktet; da gjorde vi det en lørdagskveld, og jeg husker at jeg tenkte det var den beste lørdagskvelden på lange tider! Vi innså imidlertid at å slakte på en lørdag var ganske dumt, for selv om også selve slaktingen er mye arbeid, så er det alt som kommer etterpå som virkelig tar tid. Det er bedre med én sen hverdagskveld, i stedet for fem. Nå slakter vi på tirsdag, parterer fredag, og kan heller bruke av dagtid i helgen på å renskjære kjøtt, lage kjøttdeig, leverpostei og alt annet godt, fremfor å stå hver eneste kveld uken gjennom fordi vi slakter en lørdag formiddag. Man lever, gjør og lærer.

Mens du sitter her og leser, er nok jeg allerede i full gang med å rense og skylle tarmer. Det er en ganske langdryg jobb, men tenk så godt det skal bli da? Når vi kan spise pølser til middag, som vi har laget helt selv! Jeg forsøker så godt jeg kan å oppdatere Facebook-siden vår underveis mens vi holder på, så titt gjerne innom der for bilder fra dagens slakt. Og her på bloggen? Jeg titter forhåpentligvis innom allerede i morgen – gjør du?

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?