Sørgelig bryllupsdag

Forrige mandag feiret husbonden og jeg åtte år som ektefolk. Det ble den tristeste bryllupsdagen vi har hatt. I stedet for å gå på restaurant å feire oss selv, måtte vi i stedet ta farvel med, og gravlegge, en trofast følgesvenn.

Husker dere at jeg før ferien fortalte at Soodus var så pjusk?
Og at det gikk over? At han kom seg?

Det viste seg at det var bare for en liten stund. Betennelsen i såret hans blusset opp igjen, og mandag forrige uke kom veslekæll og fortalte at Soodus lå under senga hans. «Han lå der i natt også,» kunne veslekæll opplyse. Han var ikke mye pigg, Soodus, og jeg ringte veterinæren med det samme. Han fikk time samme ettermiddag, og like etter at vi hadde vinket ungene, som skulle på hyttetur med farmor og farfar, avgårde, dro husbonden og Soodus til veterinæren.

Hos veterinæren gikk det ikke så bra. Det var desverre ikke stort de kunne gjøre for puslingen vår. På grunn av hjertesykdommen sin, ville han ikke overleve narkosen, og betennelsen hadde gjort ham svært avmagret, så der, hos veterinæren, endte Soodus sitt niende liv. Da han hadde lagt seg til under veslekælls seng, var det antakelig for å dø der.

Vi fikk ham heldigvis hjem igjen, og vi fant et fint sted til ham like ved gapahuken vår. «Da kan han fortsatt være med å grille pølser,» som veslekæll trøstet seg med, da han og veslebonden kom hjem igjen. Fine Soodusen vår. Verdens mest irriterende, innpåslitne og intense katt, som aldri tok et nei for et nei. Verdens mest kosete, lojale og trofaste pus, som aldri i sitt nesten ni år lange liv, verken har frest eller kloret oss så mye som én eneste gang. Da guttene var babyer, var vi aldri redde for dem da Soodus hoppet opp i sengen eller vognen til dem for å kose. I stedet måtte vi bare plukke dotter av hvit pels ut av babysmå hender, som hadde fått kose så mye på pusen som de bare orket; Soodus var bare glad til, og brød seg lite om kosen var hardhendt eller ei, så lenge han fikk kos.

Det var forferdelig trist å legge ham ned i et stort hull, fullt av jord. Dekke ham til, vår beste venn. Han som har fulgt oss hver eneste dag, siden husbonden og jeg flyttet sammen for snart ni år siden. Ja, Soodus og jeg flyttet faktisk inn i huset vårt på samme dag. Nå er det over, og selv etter en uke, er det litt vanskelig å vende seg til at han ikke kommer skrikende for ett eller annet. At han ikke sniker seg inntil oss, og gjør oss hvite av pels fra knær til tær. Han var «bare» en katt, men likevel ett familiemedlem. Vi er litt triste, alle sammen, men trøster oss med at han hadde et godt liv – mye lenger enn han var spådd å ha da han ble diagnostisert med hypertrofisk kardiomyopati. Dessuten vil han jo alltid være i nærheten når vi griller pølser i gapahuken vår, og det er jo en hyggelig tanke.

Soodus i gapahuken

Ja, så det var den bryllupsdagen. Ikke mye fest og romantikk for de åtte årene, men vi får heller ta det igjen etter ni. Nå venter en ny uke med nye muligheter, og jeg håper den blir fin for oss alle!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *