Bekymringer og hverdagen med dyr

Her på Fjellborg er vi bekymret om dagen. Soodus-pusen vår har blitt så tynn og skranten, og har et stort, væskende sår bak på hoften. I tillegg har han en hjertelidelse, hypertrofisk kardiomyopati (!), så det er liksom ikke bare, bare. Vi har fulgt ham tett noen dager nå, og nå har vi avgjort at vi i morgen er nødt til å ringe veterinæren. Han kan ikke gå slik å lide. Men, er det noe å gjøre for Soodusen vår? Vi har allerede tatt en forberedende prat med veslekæll. Forklart dette med dyr og lidelser, og om de tunge avgjørelsene som innimellom er en del av det å eie et dyr.

«Men mamma? Hvorfor avliver vi de dyrene som er syke, når menneskene får lide til de dør av seg sjøl?» Spørsmålet traff meg som en knyttneve før frokost i dag tidlig. Til tross for betenkeligheter rundt assistert dødshjelp, selv etter å ha sett døden pine den syke som på pur ert på kloss hold, ble jeg gutten svar skyldig. Hvorfor er det sånn? Jeg måtte tenke meg om noen få minutter, før jeg forklarte at det finnes medisiner å gi til mennesker for å lindre smertene. Medisiner som ikke finnes for dyrene. Om det virkelig er sånn, vet jeg ikke, men fireåringen godtok svaret, selv om jeg ikke helt gjorde det selv. Likevel handler det om å sørge for at dyret ens har det bra, og ikke opplever smerte som ikke går over.

Forhåpentligvis står Soodus det av. Forhåpentligvis sier veterinæren at en antibiotikakur vil gjøre susen, også har vi Soodusen i full fart igjen. Men, vi forbereder oss også på det motsatte. På at vi nå må ta farvel med den trofaste pusen vår, som har kost med oss til vi nesten har blitt kvalt, i snart ni år. Likevel, at han fortsatt spiser, oppsøker oss for kos og menneskelig kontakt, og observeres ute på jordet og nede i havna, tar vi som et godt tegn. Kanskje er det ikke så galt som det ser ut, men kanskje er det også et halmstrå som vi klamrer oss fast til.

For, det er som veslekæll forklarte, Soodusen vår, og vi er jo så glade i ham! «Vi har mange høner, men bare én Soodus.» Og det er så sant, så sant. Så får vi bare håpe at veterinæren gir oss grunn til optimisme i morgen. Vi krysser fingrene!