To minutter! I hvertfall tre!
Søndag kveld og festen er over. Fest nummer to, faktisk. Vi har brukt helgen på bursdagsselskaper, og det har vært så hyggelig! Så mye god mat, og så mange gode kaker. Heldige er vi, som kjenner så mange fine folk som gir oss så mye god mat! Okei, da. Ikke bare det. Men, mens vi voksne jo ofte gleder oss mest til bugnende matfat og fristende kakebord når vi skal i selskap, så er det litt annerledes når man er fire år og vet at man har en god venn i nabohuset til bursdagsselskapet.
«Mamma? Rekker jeg og leke litt med vennen min i dag?»
«Ja, selvfølgelig. Så fort vi har spist, kan du stikke over, vet du.»
«Jammen tror du ikke jeg rekker litt før vi spiser også, da?»
Jeg forklarte veslekæll at det nok ble litt snaut med tid. Det er jo gjerne slik at skal man rekke over alle kaloriene i et selskap, så må man liksom begynne med det samme. «Sånn er det jo når vi har selskap også,» fortsatte jeg. «Da spiser vi når alle gjestene har kommet.»
Den lille gutten så alvorlig på meg. «Nei! Ikke én gang, for da måtte vi vente kjempelenge!» forsikret han. «Da måtte vi vente i TO minutter!» Så tenkte han seg om et lite halvsekund, før han konkluderte med at det var nok kanskje «TRE minutter!».
Ja, sånn er det. Den som venter på noe godt, kan raskt komme til å vente forgjeves! Kanskje i FIRE minutter eller no’ sånt.
Ha en flott søndagskveld godtfolk; vi på Fjellborg er tilbake i morra. Er dere?
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?
