Siste året i barnehagen

Denne uka tok vi til på det jeg har gruet meg for nesten helt siden jeg ble mamma for første gang. Vi har begynt på det siste året i barnehagen. Det aller, aller siste.

Stor gutt

«Sommeravslutning for stjernebarna» var overskriften som møtte meg i barnehageappen sent i våres. Jeg kjente jeg fikk en diger klump i magen med det samme, for om ganske nøyaktig ett år fra da er det oss en slik invitasjon er myntet på. Nei! Ikke enda! Jeg er ikke klar for dette, det aller siste barnehageåret noensinne.

Veslebror på sin side har ikke snakket om annet hele sommerferien. Det å skulle bli stjernebarn, og størst i barnehagen, det er noe han har gledet seg veldig til. Og du kan skjønne det, for det er gjevt å være stjernebarn. Da får man dra på litt lengre turer og man får dra i svømmehallen. Egne samlingsstunder har de også, og veslebror var svært så stolt i våres da han hadde fått lov til å være med de som da var stjernebarna på en slik samling. «Var ikke jeg heldig, mamma? Som var så stor at jeg fikk være med!»

Det er klart han var heldig. Og at han er stor, det stemmer helt sikkert, det. Veslebror har allerede mistet tre tenner og han kan skrive navnet sitt og se til både høyre og venstre før han krysser veien for å gå til postkassa. Han rekker akkurat opp til å lukke opp lokket, men ikke til å fiske opp de konvoluttene som ligger på bunnen av kassa. «Da ber jeg bare om hjelp, mamma.»

Det siste året i barnehagen

Veslebror er en stødig kar. Reflektert, på femåringers vis, raus og løsningsorientert. Han har tillit til omgivelsene og ser ikke på det siste barnehageåret som noe annet enn nok en rekke av hverdager. Riktignok håper han at de skal gå «skikkelig tregt», men det eneste som er annerledes er at han neste høst begynner på skolen.

Det er mamma’n, det, som ser det hele annerledes. Som, de to andre gangene, når storebrødrene sluttet i barnehagen, trøstet seg med at det fortsatt er mer barnehage igjen. Nå er det ikke mer. Når dette året er over, så er også småbarnsfasen over. Da har vi tre skolebarn. Det er innmari stas det, altså, og om veslebror følger i storebrødrenes fotspor vil det ikke by på bekymringer.

Det siste barnehageåret allerede? Det er jo ikke lenge siden veslebonden begynte i barnehagen, jo!
Les mine tanker rundt barnehagestart HER

Likevel er det rart med det, når en fase i livet snart er så ugjenkallelig forbi. Jeg syns tiden med små barn i hus har vært så fin. Jeg har trivdes som småbarnsmamma. Heldig har jeg også vært, som har hatt anledning til å tilbringe mye tid sammen med dem. Jeg kan mene mye om å leve med kronisk sykdom og ikke være en like frisk mamma som alle andre mammaer, men midt i alt har det vært en velsignelse å få være så tilstede i barnas liv.

Det får jeg jo heldigvis fortsette med selv om barna blir større. Likevel blir det noe annet etter som de vokser til og står mer og mer støtt på egne ben.

God start

Sånn skal det jo være, og jeg er glad for å se hvor selvstendige alle våre tre blad vesle har utviklet seg til å bli. Ansvaret de tar i hverdagen, både hva gjelder å hjelpe til her hjemme og for hverandre. De har en positiv og åpen innstilling til hva enn som møter dem og har bena godt plantet på bakken, alle tre.

Kanskje særlig nå, med veslebror, har jeg sett hvor mye en god start i barnehagen har å si for den delen av utviklingen. Samarbeidet har vært eksepsjonelt fra første barnehagedag, noe som jammen min sann trengtes også, der det satt et coronapreget barn og lekte en meter fra alle de andre barna. Nå, noen år senere, er han så trygg at det ser ut som han eier hele barnehagen når jeg kommer og henter ham.

Veslebror var mye syk det første barnehageåret og tilbragte en tid mer tid på sykehuset enn i barnehagen. Da var også den trygge barnehagen vår gull!
Les mer HER

Jeg føler virkelig at vi, barnehagen og vi her hjemme, sammen har arbeidet for å gi veslebror det beste grunnlaget for én dag å klare seg på egenhånd. Alltid har det vært hans beste som har vært i fokus, uten at det har gått på bekostning av noe. Tenk så heldig han har vært! Også så leit det er at vi nå bare har et år igjen med disse fantastiske menneskene som hver dag ivaretar barnet vårt som om det var det viktigste i verden. «Hadet, gullet mitt. Jeg elsker deg!» hørte jeg en av de ansatte si til veslebror en dag like før ferien. Jeg var ikke et øyeblikk i tvil om at vedkommende mente det, og ble så glad.

Veslebror har til og med hatt barnehagen på besøk hjemme, han!
Les mer HER

Siste året i barnehagen

Nå er jeg heller ikke i et sekunds tvil om at veslebror vil få det bra på skolen når han begynner der. Det er jo ikke det denne, nær sagt, sorgen handler om. Veslebror selv er jo klar som bare det for å begynne på skolen og kjenner allerede mange av de andre elevene. (Der ser vi en stor fordel med å bo på bygda!)

At det er siste barnehageår betyr bare moro for ham, men jeg tenker i mitt stille sinn om han forstår hva det innebærer om et år å gå ut av barnehageporten for siste gang. Mamma’n forstår, og selv om det venter mye godt på den andre siden av porten, skjærer det likevel i hjertet. Venner som blir ingenting annet enn et vagt minne etter som årene går. De mange fangene å hvile på og den evige leken like så. Enda er barndommen lang, men når det siste året i barnehagen er over, er en en del av den forbi.

For storebror er også en del av barndommen ferdiglevd. Han er ferdig med barneskolen!
Les mammatankene rundt dét også HER

Men, et år er heldigvis et år. Jeg skal fortrenge framtiden enda en stund. Det er lenge til sommeravslutningen og i mellomtiden skal jeg bare nyte hver eneste dag. Det håper og tror jeg at veslebror selv skal gjøre også, og det er jo tross alt det som er det viktigste. Til syvende og sist er det jo ham dette siste året i barnehagen handler om, ikke en mammas mange følelser rundt det faktum at livet går sin gang. Og når alt kommer til alt, så er det jo i grunnen godt at det gjør det også, eller hva?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg